.png)
Vi lever i en tid som minner om den tiden Daniel i bibelen levde. Presset øker på oss som tror, om å avstå fra å leve ut troen.
I podcasten Tore & Tarjei som utgis av Dagen, forteller generalsekretær i svenske Evangeliska Alliansen, Olof Edsinger, om en vesentlig forskjell mellom Norge og Sverige. Han har reist og forkynt mye i Norge og sier at det er større kampglød blant kristne i Norge, enn hos Søta bror.
Det er skrevet og sagt mye om hvordan kristne skal møte avkristningen og motstanden fra verden. Vi i Kristen Media Norge påberoper oss ikke fasiten, men vi har noen tanker.
For det første må vi vite at vi ikke har en kamp mot kjøtt og blod, altså mot mennesker. Vi har ikke fiender. Vi har en åndelig kamp, mot åndelige krefter. Og vi tror at den kampen må kjempes med åndelige våpen.
Sannhet er et sånt våpen. Det står omtalt i Guds fulle rustning i Efeserne 6. «Spenn da sannheten som belte om livet», står det.
Vi trenger også å møte dette med frimodighet, ydmykhet og kjærlighet. For vi vet at frimodigheten har stor lønn. Den ydmyke får nåde. Og vi vet at uten kjærlighet, er vi ingenting.
Dessverre, må vi si, har kristne, i sine svakeste øyeblikk vært alt annet enn ydmyke og kjærlige. Noen ganger har vi gitt inntrykk av at vi er bedre enn andre mennesker. Det er vi ikke. Vi er jo kristne nettopp fordi vi har erkjent at vi ikke får det til, og trenger en frelser. Hvis ikke det gjør oss ydmyke, er det mye vi ikke har forstått.
Når vi først snakker om hvordan vi ikke skal gå frem, er det viktig at vi ikke får det til å handle om oss. Vi er ikke kalt til å være påfugler som tiltrekker oss oppmerksomhet gjennom vår kommunikasjon eller vår fremferd. Vi er ambassadører for Guds rike, og det må alltid handle om ham.
Daniel i løvehulen er vårt store eksempel. Han var under press for å bøye kne, og ble satt på prøve. Han ville heller lyde Gud. Det står at han åpnet vinduene mot Jerusalem, og bøyde kne i bønn til Gud, som han alltid hadde gjort.
Han skammet seg ikke for sin Gudsdyrkelse. Han gjorde som han alltid hadde gjort, verken mer eller mindre. Han provoserte ikke. Han fikk det ikke til å handle om seg selv. Han var simpelthen tro mot Gud og bestod prøven. Og Gud var med ham.
Det var dette som reddet Daniel, og som snudde hele nasjonen. Én mann som var frimodig og ydmyk og stod fast da han ble satt på prøve.
Det er veldig oppmuntrende å høre at det er stor kampglød blant norske kristne. Vi ønsker å være en del av den bevegelsen som vil kjempe troens gode strid. Og vi er opptatt av at det skjer på en måte som viser Kristi sinnelag.
Det er ikke vanskelig å finne ting å bekymre seg over i vår tid. Men det skjer samtidig så mye spennende, som lover godt for Norge. Det reiser seg en generasjon unge som vil være som Daniel. De vender seg til bibelen og det kristne fellesskapet på jakt etter en autentisk tro og overgivelse som ikke er forurenset av tidsånden.
Og de vil være frimodige og lide Kristi vanære, når det kreves.
Det er en spennende tid nå. Det er som om noe er på gang som skal sette Jesus på agendaen i landet vårt, og vi er satt inn i denne tiden for å tjene ham nå og under disse omstendighetene.
Og Daniels Gud er vår Gud.
Truls Olufsen-Mehus har forlatt Kristelig Folkeparti. Det er ingen stor overraskelse.
Det er et stort tap for KrF.
Forlater KrF: Truls Olufsen-Mehus går ut av Kristelig Folkeparti. Foto: Svend Ole Kvilesjø/Verdinytt
Aktivisten fra Hammerfest vendte seg mot KrF da han ble frelst og ville leve ut sitt kristne samfunnsengasjement. Med sine mange talenter, imponerende bakgrunn som gründer og forretningsmann, gjorde han seg raskt bemerket både lokalt og nasjonalt.
Han har frontet Pride-motstand, skepsis mot koronarestriksjoner og abort, og gjort det på en måte som har irritert meningsmotstanderne. Han viser grundighet og etterrettelighet. Han bruker helst deres egne kilder og uttalelser for å underbygge sine påstander og han overbeviser.
Truls skiller seg ut fra mengden. Og han har bygget seg en stor følgerskare i sosiale medier.
Mens mange forsamlinger og kristne miljøer har tomme stoler, fylles menighetssaler og samfunnshus opp når Truls kommer på besøk. Han har en unik appell og treffer en nerve i folket, og ikke bare blant menighetsfolket.
Det er i kjønnsdebatten han særlig har markert seg ved å snakke sant, når hele samfunnet med politikere, helsevesen og media lyver i kor. Når keiseren ikke har klær på seg, er det alltid forfriskende når noen våger å påpeke det. Det er en av hemmelighetene bak Truls Olufsen-Mehus’ popularitet. Han er fryktløs og ærlig.
Dette har gjort ham til en profil i KrF, og det har også gjort ham til et irritasjonsmoment i partiet. Mens KrF aller helst vil være politisk korrekt, har de i Truls hatt en frittalende stortingskandidat i nord som sier alt det partiapparatet i Oslo jobber hardt for at ingen i partiet skal si.
I takt med at irritasjonen i partiapparatet har økt, har begeistringen på grasrota vokst.
For oss som har fulgt Truls Olufsen-Mehus tett de siste årene, er det fint å se at han legger stadig mer vekt på bibelen, troen og Gud når han står på talerstolen. Han har et vitnesbyrd som inneholder en radikal omvendelse i fra ateisme til kristendom i voksen alder, og etter hvert også familievekkelse. Det er en enorm oppmuntring for oss som tror.
At han nå forlater KrF, etterlater et tomrom. Truls har akkurat den folkelige appellen på grasrota som KrF trenger for å holde liv i kjernevelgerne. At partiet ikke har klart å integrere ham som en av partiets profiler, er et nederlag. For det har vært en systemisk motstand mot Truls i KrF, som blant annet førte til at stortingskandidaten ikke ble valgt til utsending til landsmøtet i 2023 fra hjemfylket sitt.
Om den episoden har spilt inn i hans vurderinger om å forlate partiet vet ikke jeg, men det var et smålig maktgrep. Ironien var påtagelig da velgerne senere det året sendte ham forbi to andre, og inn i Fylkestinget gjennom personstemmer.
Han har blitt et symbol på gapet mellom partielite og velgere.
Nå er Truls Olufsen Mehus, enn så lenge, ikke politiker. Han er influencer og frontfigur for Kristent Ressurssenter. Det første KrF bør gjøre, er å invitere Olufsen-Mehus til å tale på deres neste nasjonale konferanse.
Selv om han ikke lenger er KrF-mann, kan han fortsatt være viktig for partiet. Han bygger nemlig en stor bevegelse av kristne og folk som tenker kristent om politikk på grasrota. Han begeistrer. Og begeistring er akkurat det KrF har savnet de siste 20 årene. KrF bør lytte til Truls og til dem som fyller lokalene når han er på besøk.
Dersom Truls Olufsen-Mehus fortsetter sin gode linje i årene som kommer, kan han være en verdifull mann for landet. Nå er han bare Truls fra Kristent Ressurssenter som snakker sant om den tiden vi lever i. Og i en tid som er så full av usannhet og forvirring, er dette akkurat det vi trenger, og de politiske resultatene kan også komme.
På fredag var det 8. mars-feiring med tog i hovedstaden. Den internasjonale kvinnedagen har blant annet som mål å bekjempe vold mot kvinner. Til markeringen kom det i år en gruppe kvinner som ville stå opp for voldtatte jødiske kvinner i Israel og Gaza. Bakteppet er de mange voldtektene som ble utført mot kvinner 7. oktober, og antakelig også mot gislene som nå sitter fanget i Gaza.
Skjermdump: Dagen 08.03.24
Men det var ikke rom for deres paroler i 8. mars-toget. Der er det tydeligvis bare palestina-arabiske kvinner som skal ha vern, ikke jødiske kvinner.
Det er verd å merke seg at damene som ville demonstrere for jødiske ofre ikke hadde noen paroler av politisk valør. Ikke en gang en referanse til staten Israel, eller et israelsk flagg. Til gjengjeld var det mange palestinske flagg. De var tydeligvis velkommen.
Venstresiden er så forblindet av palestina-arabernes sak at de mister fullstendig gangsyn og anstendighet. Og de opptrer rasistisk og antisemittisk, på sitt verste.
Det er ingenting galt i å kjempe for en bedre fremtid for palestina-arabiske kvinner. Det bør alle anstendige mennesker gjøre. Noen av oss vil mene at Hamas ikke er de rette til å sørge for den, og vi vil ikke under noen omstendigheter akseptere premisset om at den jødiske staten står i veien for arabiske kvinners fremtid.
Samme dag som de uverdige scenene utspilte seg i Oslo, satt jeg i intervju med en kjent norsk jødisk kvinne, i samme by. Temaet var hennes og familiens historie i Norge, tilbake til 1880-årene og refleksjoner om vår tid og fremtiden.
«Jeg tror ikke det er noen fremtid for jøder i Norge», sa hun ettertenksomt.
Noen gater bortenfor ble altså kvinnene som ville forsvare jødiske voldtektsofre, jaget bort fra 8. mars-demonstrasjonen.
Jøder i Norge er engstelige for sin egen sikkerhet. De går uten jødiske særtegn når de er ute i offentlighet. De har beredskapsplaner for sikkerhet og flukt. Og de snakker mer enn på lenge om å dra til Israel, et land i krig, for å kunne være trygge.
Dette er en skamplett for Norge. Vår lille jødiske minoritet på noen hundre mennesker, som ikke sjenerer noen, føler seg utrygge og eksponert for fare. Og jeg er redd de har grunn til det.
Rundt om i verden er det dessverre mange eksempler på at jødehat går fra ord til handling, og koster jøder liv og helse. Stort sett skjer dette etter angrep fra mennesker med et arabisk-muslimsk jødehat.
Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) gjør sikkert en god jobb, men det er grunn til å tro at det er så mange mennesker i Norge med et voldspotensiale bygget på dette hatet, at PST ikke kan garantere for jøders sikkerhet. Det er i hvert fall slik kvinnen jeg intervjuet ser på det. Hun har langt på vei mistet troen.
Det må en bred aksjon til, ledet av politikere, kulturpersonligheter, kristne og muslimske ledere som vil stå vakt om vår jødiske minoritet. Ellers får vi pogromer i Norge også, slik jødene har opplevd mange av, og slik de opplevde 7. oktober.
Det er alvor nå, men det er ikke for sent.