.png)
Det er ikke sjelden jeg får høre disse ordene: Jeg ber for deg. Eller: Du står på bønnelisten min.
ILLUSTRASJON - iStockphoto
Det har vært utrolig fint å bygge opp dette arbeidet i Kristen Media Norge gjennom det siste halvannet året, og oppleve hvordan vi blir heiet frem av folk som ser på og er glade for programmene vi lager.
Det går nesten ikke en dag uten at noen kommer og sier at det er fine programmer, eller gir uttrykk for at de ser på.
Og veldig ofte forteller de at de ber for oss.
Et av de store privilegiene det er å få være i den tjenesten vi er i her i Kristen Media Norge, er å vite at det er mange som ber. Vi blir båret på bønnens armer av mennesker som ser oss på TV eller simpelthen vil oss vel. Noen av dem har vi aldri møtt, og vil kanskje aldri møte.
Ofte blir jeg minnet om dette av folk jeg treffer på eller snakker med på telefonen. «Du har stått på bønnelisten min i mange år», sa en mann jeg snakket med. Vi hadde aldri snakket sammen før. Det er rørende å få en sånn hilsen. Og det skjer ganske ofte.
Bibelen lærer oss å be for hverandre.
«Bekjenn syndene deres, og be for hverandre», står det i Jakob 5:16.
Når vi ber for hverandre gjør det også noe med den som ber. Da vokser broderkjærligheten, og vi løfter blikket opp fra vår egen navle, så vi fokuserer på andre, og på Gud.
Vi tror på en åndelig kamp, som utkjempes med åndelige våpen. Guds fulle rustning gir oss oversikt over disse: De er sannhet, rettferdighet, fredens evangelium, troen, frelsen, Guds ord og til slutt bønn; «Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige».
På det personlige plan, er det å be om forbønn en erkjennelse av at vi trenger Gud. Ikke bare når han er «god å ha», men når det røyner på og all vår egen kraft er uttømt. Da er det en troshandling å bøye seg under korset og si: «Jeg trenger din hjelp, Gud».
Det er vår største ressurs som mennesker og som medlemmer i det kristne fellesskapet. Men det er altfor ofte en ubenyttet ressurs. Det å be om forbønn er ydmykende. Men det er bra å la seg ydmyke. Den ydmyke får nåde.
Jeg har blitt så glad i disse ordene «Jeg ber for deg». Det er kjærlighet i sin reneste form, når de følges opp i handling.
Noe av det fineste med å tro på Gud og være en del av det kristne fellesskapet er å kunne be om og gi forbønn. Begge deler er en gave.
Norge har markert seg som Europas mest Israelfiendtlige land, etter Tyrkia, siden terrorangrepet mot Israel, 7. oktober. Hva skal vi gjøre, med regjeringen Støre?
Skiller seg ut: Jonas Gahr Støre og Espen Barth-Eide er blant Israelsfremste kritikere i den vestlige verden. Foto: Arbeiderpartiet
Staten Israel har opplevd sin verste dag i historien. Det jødiske folket sin verste dag siden holocaust. Landet er kringsatt av fiender som står dem etter livet, og 7. oktober skjedde marerittet for jødene. For Israels muslimsk-arabiske fiender var det det motsatte, en lykkedag.
Med dette bakteppet har Israel aksjonert i Gaza, for å eliminere Hamas og hente gislene hjem. Vi ville forventet det samme fra vår regjering, dersom noen hadde gjort rov på våre venner, familie og naboer.
Israel møter en fiende som romantiserer martyrdøden og bruker egne kvinner og barn som levende skjold, mens de kriger fra sykehuskjellere og barnehager.
Stilt overfor dette, har Israel vist varsomhet, og gått målrettet etter terrorister, og gjort alt i sin makt for å begrense tap av sivile liv. Alle som vet noe om israelsk militæretikk og jødiske verdier, vet dette. De som sier noe annet er enten forblindet, underinformert eller så er de rene motstandere av Israel.
Som sedvanen er, får Israel kritikk, når de forsvarer seg mot terror og fiender som ønsker statens utslettelse.
Og den sterkeste kritikken fra noe vestlig land, kommer fra Norge. Landet med korset i flagget, som sendte jødene sine i konsentrasjonsleir for bare 80 år siden. Som hadde et alminnelig jødeforbud i grunnloven av 1814. Og som ifølge en OSSE-rapport i 2012 preges av intoleranse mot jøder og ikke tar hatkriminalitet på alvor.
Hva er det med Norge og jødene?
Som regel opptrer Norge kledelig varsomt på verdensscenen, på en måte som står i stil med vår avhengighet omverden for sikkerhet og handel. Norge er et lite land, og vi må forholde oss til allianser og stormakter som ligger utenfor våre grenser. Vi sitter stille i båten når Russland, Kina, EU og USA diskuterer de store spørsmålene.
Men når det kommer til Midtøsten-konflikten, går den norske regjeringen fra puddel til chihuahua. Fortsatt liten, men veldig bråkete.
Det er pinlig at Norge er blitt en versting mot Israel. Utenriksminister Barth-Eides harmdirrende oppgjør med Israel, er smertefull å lytte til for alle som ser realistisk på det Israel står over. Det gjelder både gislene som fortsatt sitter fanget hos Hamas, terrorfaren internt og fra naboene i Gaza og Judea og Samaria. Og ikke minst et atomrustet Iran som er fast bestemt på å utslette staten Israel.
Vi har en mørk antisemittisk historie i Norge, og det er ingen tilfeldighet at Norge igjen utmerker seg på dette området.
Så hva skal vi gjøre med regjeringen Støre?
I påvente av et regjeringsskifte her til lands, der vi i beste fall kan håpe på at Norge demper sin massive kritikk av Israel, sier bibelen at vi skal be for den regjeringen vi har.
Det gir mening det. For antisemittismen i Norge er et åndelig problem.
Helt siden starten av den kristne kirke har det vært diskusjoner og strid om hva som er rett lære. De diskusjonene kommer til å vare så lenge vi er her. Det er ikke et sykdomstegn at vi ser forskjellig på teologiske spørsmål.
For den som følger med i kristne nyhetsmedier er det nå en diskusjon om hva som er rett lære i spørsmålet om Israel, endetiden og Jesu gjenkomst. Den er interessant og viktig. Og lykkeligvis, takket være at vi har gode «høvdinger» som kan sin bibel og vet å la skrift forklare skrift, ser akkurat den diskusjonen ut til å lande godt. De fleste evangeliske kristne sier ja, Guds løfter til Israel står ved lag. Ja, vi tror vi er inne i de siste tider. Og ja, Jesus kommer igjen.
Når sånne diskusjoner oppstår, er det alltid noen som blir anfektet og ønsker at diskusjonene skal opphøre. Splid og uro er det ingen som vil ha, og dessuten advarer jo bibelen mot partier i blant oss.
Jeg har det samme instinktet. Det er så fint når vi kan være enige og holde fred med hverandre.
Likevel tror jeg vi ikke skal være redde for å ha teologiske diskusjoner mellom mennesker som vil stå på Guds ord.
For det første må vi alle erkjenne at vi ser stykkevis og delt. Det er nyttig å lytte til hverandre og ta inn perspektiver, synspunkter og vurderinger. Her har vi mye å lære fra den jødiske debatt og samtaletradisjonen. Vi skal ikke være redde for å drøfte teologiske spørsmål. Det kan gjøre oss tryggere på vårt eget ståsted, eller kanskje få oss til å bevege oss nødvendige steg, fordi vi kan oppdage noe vi ikke har sett før.
Men kanskje enda viktigere, er det at bibelen formaner oss til å stå vakt om læren. Eller det Paulus kaller for den sunne lære. Det betyr at det finnes sunn og usunn lære, og ikke minst vranglære.
Jeg tror Paulus beskriver den tiden vi lever i, når han skriver til unge Timoteus:
«For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr», og videre: «…Tal du slik det sømmer seg for den sunne lære».
Dette er en del av det kristne livet som ikke er valgfritt. Dette skal vi gjøre. Det betyr at vi engasjerer oss i å forkynne og forsvare Guds ord. Vi advarer mot usunn lære, og vi løfter frem den sunne lære, så langt vi ser og forstår det.
En forutsetning for at slike samtaler og diskusjoner skal være gagnlige, er at vi har et felles utgangspunkt i troen på Guds ufeilbarlige ord. Vi tror, som Paulus også skriver, at «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd».
På det grunnlaget står vi støtt, og kan hjelpe hverandre til å holde oss på sporet. «Ordet holder deg på sporet, og uten Ordet havner du på jordet», sang Stephan Christiansen på 90-tallet. Det er en fin påminnelse. Den ruster oss mot liberal teologi og tidsånden.
Vi snakker for mye om læren med folk som ikke tror på bibelen. Og for lite sammen med dem som gjør det.