.png)
Uretten som gjøres mot Israel og mot jødene i disse dager, er ganske utrolig å være vitne til, vår nokså nære historie tatt i betraktning.
Illustrasjon: iStockphoto
Vi er vitne til et mørke som senker seg over den vestlige verden, som ligner skremmende mye på det som gjorde seg gjeldende på 30-tallet.
Nei, jeg mener ikke at Israel ikke skal tåle kritikk, eller at det er galt når noen er utålmodige i at det skal bli slutt på lidelsene i Gaza.
Jeg snakker om den totale blindhet som vises for Israels side av denne saken. Og den klare dobbeltmoral som anvendes mot den jødiske staten.
Noen få dager gikk det, fra jødene opplevde sin verste dag siden holocaust, før demoniseringen av Israel begynte å spre seg i media. Palestina-aktivistene tok til gatene i stort antall, de antisemittiske ytringene florerte. Israels flagg med hakekors, slagord om å utslette den jødiske staten, eller jødene som folk. Det var som om portene til det dypeste mørket var åpnet.
Ingen etterforskning. Ingen påtale for antisemittisme: Budskapet fra norske myndigheter er klart. Antisemittisme er tillatt i Norge.
Parallelt begynte Norges alenegang blant vestlige demokratier, der vår regjering viste seg som den mest fiendtlige av alle, mot Israel.
Drøyt hundre dager etter dette taktskiftet, har ingenting endret seg. Ensidigheten fortsetter. De antisemittiske innslagene er blitt en del av bybildet i norske byer.
Når vi studerer historien om Hitler og hans grusomheter, rettes blikket ofte mot kirkeledere, statsledere og redaktører som ikke protesterte når jødehatet kom til overflaten.
Vi vet ikke hva denne voldsomme fremveksten av jødehat vil føre med seg, men jeg sitter med en sterk følelse av at det som kommer gjør at våre barn og barnebarn kommer til å diskutere sviket fra dem som er våre politikere, kirkeledere og avisredaktører i dag. I beste fall gjorde de ingenting for å stanse det, i verste fall var de en del av det.
En av lærdommene fra den gang, er at vi som tror på Gud ikke kan sette vår lit til prester, biskoper og generalsekretærer. Vi har et valg. Skal vi være tause som altfor mange, også kristne var på 30-tallet? Jeg håper ikke du vil det. Dette er tiden for å la vår stemme høres, til forsvar for Israel og for jødene.
Det finnes mange måter du kan gjøre det på. Kanskje handler det om å lære barn og barnebarn om historien, og forklare hva som skjer nå. Kanskje skal du skrive til avisene eller sosiale medier. Kanskje du kan ta kontakt med din pastor og fortelle at du ikke vil at din forsamling skal være på sidelinjen.
Det å stå opp for Israel er ikke en belastning. Det er et privilegium. Og det er et kristent kall. Du står på trygg bibelsk grunn når du snakker sant om det som skjer med Israel og jødene.
Og når hele verden synes å vende seg mot jødestaten, kan du og jeg, når vi gjør det lille vi kan, være lyset i mørket for jødene.
De siste 50 årene har det norske samfunnet glidd gradvis bort fra Gud og fra kristne verdier. Det tror jeg de fleste vil være enige om.
Illustrasjon: iStockphoto
Utviklingen har gått i varierende takt, men i én retning. Forklaringene er velkjente. 68-opprøret førte med seg en bølge av motstand mot kristendom, og en langsom omveltning i samfunnet. I denne perioden har vi gått fra at kristne sannheter var et norsk felleseie, til at kristendom er blitt marginalisert og kristne standpunkter kriminalisert.
Dette har vært tema flere ganger i denne spalten.
Men det vi snakker mindre om, som egentlig burde oppta oss mer, er at den kristne kirke har vært gjenstand for en parallell utvikling. Mens samfunnet har blitt avkristnet, har også menighetene våre blitt påvirket, og liberalisert.
Det har blant annet ført til at kristne menigheter og trossamfunn sitter sammen og på ramme alvor leter etter en vei der de som kirke kan velsigne noe Gud i rene ord kaller for synd, en rekke ganger i Bibelen.
For noen av oss er det smått uvirkelig å være øyenvitner til noe av det som skjer innad i kristenheten. Og når man ser hvordan denne liberaliseringen har gått i en rett linje fra generasjon til generasjon siden 70-tallet, så kan man bli mismodig – for hva vil da skje neste generasjon?
Det er her de gode nyhetene kommer!
Det er tydelige tegn på en motreaksjon i neste generasjon. Generasjon Z, er kallenavnet på dem som er mellom 10 og 25 år. Og der skjer det en oppvåkning. Og det er en bevegelse som ikke vil se til foreldrenes og besteforeldrenes relativisering av budskapet. De vil gå tilbake til bibelen.
De vil finne Guds standard, og bøye seg for den.
Et lysende eksempel på det, er de unge mennene som har funnet sammen på bibelskoler og videregående skoler det siste året. De kaller seg krigerne. Konseptet er utviklet av en av lærerne på Kristen Videregående Skole Lyngdal, Andreas Kjøndal.
I følge Dagen har dette spredd seg til Bildøy bibelskole, Tryggheim, Drottningborg, Øya, Framnes, Gå Ut Senteret i Trondheim og Sagavoll folkehøgskole.
Hva gjør de? De møtes en gang i uken til bibel, bønn og bekjennelse.
På KVS Lyngdal har dette vært en del av en vekkelse blant elevene. Det er oppmuntrende men ikke overraskende. Bibel, bønn og bekjennelse er katalysatorer for vekkelse. Slik har det vært til alle tider.
Spørsmålet fremover, når de som i dag er skoleelever bøyer seg for Gud i radikal etterfølgelse, blir hva som skjer med oss foreldre? Vil vi la oss inspirere av dem som i møte med en liberal, kraftløs og utarmet forkynnelse, sier stopp. At de vil være den generasjonen som vender tilbake til bibelen og et hellig liv?
Og er det ikke typisk Gud dette, å la fornyelsen, vekkelsen, fremtiden komme gjennom tenåringer?
En pendel som svinger langt nok ut til en side, svinger etter hvert tilbake. Kanskje er det det vi ser innenfor den kristne kirke i Norge. Det gir håp for både menigheter, folk og nasjon.
Denne julen har det vært mange gudstjenester og samlinger der vi har bedt til Gud for en urolig verden. Du har gjerne hørt det der du har vært.
Foto: IDF
I min levetid har vi gått fra den kalde krigen, der vi levde med trusselen om krig mellom stormaktene, til en 30 år lang periode med en veldig fredelig verden, relativt sett. Kanskje den mest fredelige tiden i verdenshistorien.
Jo, det har vært kriger og konflikter, men de har vært små og geografisk isolerte, i den store sammenheng.
Når så Russland invaderte Krim og deretter gikk til fullskala krig mot Ukraina, er det noe som har endret seg. Plutselig kommer det nærmere, og fokuset øker på stormaktene.
Etter terrorangrepet 7. oktober ser vi potensialet for en eskalering av konflikten i Midtøsten til en regional krig.
Situasjonen er uoversiktlig og uforutsigbar. Når alt dette skjer, rystes samfunnet, og vi er ikke uberørt noen av oss.
Men ingenting bør komme overraskende på oss som leser bibelen. Krig, rykter om krig, det er forutsagt. For at vi skal forstå, når det skjer, at Gud ser alt, vet alt og har historien i sin hånd.
I 2. Timoteus 3 står det at i de siste dager skal det komme farlige tider.
Farlige tider er ikke tider for engstelse for oss som tror på Gud. Dette er tiden til å kjenne at kallet lyder.
Når det er mørkt, kan lyset skinne klart. Så la oss si som i barnesangen: Det lille lys jeg har, det skal få skinne klart.
Jeg tror vi, i de neste 10 årene skal få se at noen av de Illusjonene som har preget de siste 20-30 årene, brister.
Illusjoner om at alt er like rett, og det finnes ingen konsekvenser for synd. Illusjoner om menneskene er dypest sett er gode og at alle vil gjøre gode valg, dersom bare forutsetningene er riktige. Illusjoner om at sekularisering fører verden fremover.
Men ingenting er nytt under solen. Alle disse eksperimentene har samfunn og kulturer vært gjennom tidligere. Og alltid har det endt med det samme. Et samfunn uten Gud går til grunne. Evigheten er lagt ned i menneskehjertene – lengselen etter Gud ligger der og vekkes til live, gjerne på nødens dag.
Så derfor skal vi la lyset skinne i den tiden vi lever i. Tilbake til 2. Timoteus brev. Der står det videre om hva vi skal gjøre i farlige tider: Du skal holde fast på det du har lært og blitt overbevist om.
Det er helt menneskelig å bli rystet av store bevegelser i verden. Men husk at vi tilhører et annet rike. Vi er pilegrimer på gjennomreise. Vår oppgave er å tenne det lille lyset vi har og la det skinne i mørket.
Ingen ulykkestanker for deg og meg. Bare fremtid og håp.
Når det kriges, når mørke krefter kommer til syne, når hav og brenninger bruser og himmelens krefter rokkes.
Når dette begynner å skje, da skal vi rette oss opp og løfte vårt hode. For vår forløsning stunder til.