.png)
Jeg har vært i kristen media-tjeneste i hele mitt voksne liv. Jeg begynte da jeg var 20. I tillegg har jeg vært i menighet siden jeg ble født, og hatt gleden av å være i felleskristne miljøer hele livet. Jeg har reist på stevner, talt og deltatt i debatter, møter og gudstjenester over hele landet. Jeg vil dele noe av det jeg har lært om kristen-Norge.
Bjarte Ystebø, Jon-Inge Rolfsnes og Tone Mork rett før sending.
Vi er forskjellige, både når det gjelder kultur og hva vi liker, av musikk, forkynnelse og møtestil. Og så er det noen ting vi ser forskjellig på. Det handler om hvordan vi forstår bibelen. Vår ulikhet på disse punktene kan handle om hva vi er oppvokst med, eller vant med. Det kan også handle om erfaringer som har formet oss. Og det kan handle om dyp overbevisning.
Men jeg tror ikke at vi bare skal definere hverandre ut fra vår ulikhet. Jo, visst finnes det kulturelle og teologiske skillelinjer som vi må ta på alvor. Men ofte er det marginale fenomener som stjeler overskriftene. Jeg vil trekke frem noe av det som veldig mange, ja de aller fleste av oss kan samle oss om.
Det går nemlig en bred hovedstrøm i kristen-Norge, som samler folk fra alle sammenhenger. Dette er noe av det som vi står sammen om:
1. Kristus og ham korsfestet. Jesus er vårt samlingspunkt. Vi tror på ham, på hans død og oppstandelse. Vi tror på hans liv som forbilde og hans ord som rettesnor for våre liv.
2. Jesus kommer igjen. Vi tror at Jesus skal komme tilbake og det preger vår livsanskuelse. Denne tiden har en ende, og en dag skal vi som har gitt våre liv til Jesus, være hos ham.
3. Vi tror på Bibelen. Den er Guds eget ord. Vi bøyer oss under den i lydighet, så langt vi forstår hva som er Guds vilje ut fra det vi leser.
4. Vi tror at evangeliet skal forkynnes, selv om det møter motstand. Vi tror på en frimodig kristendom som ikke endrer seg eller tilpasser seg for å unngå reaksjoner fra samtiden. Vi vil være sannheten tro i kjærlighet.
5. Vi tror på et kristent ansvar for å snakke sant om den tiden vi lever i. Vi løfter stemmen for bibelske verdier som har relevans for samfunn og politikk og vi skammer oss ikke over vår kristne arv og vårt kristne verdigrunnlag.
6. Vi støtter Israel. Vi står sammen med staten Israel og det jødiske folk fordi vi som kristne står i gjeld til dem og er kalt til å tjene dem. Vi støtter dem fordi vi tror på de samme verdiene som dem, og fordi vi ser på Israel som frontlinjen for demokrati og frihet i Midtøsten.
Listen kunne vært lenger, men dette er noe av det hovedstrømmen i kristen-Norge står for, og der er også vi i Kristen Media Norge. Vi vil være tjenere for dere der hjemme, i å løfte frem alt dette, gjennom vår plattform i offentligheten. Det gjelder her i våre TV-programmer, gjennom Oslo Symposium eller når vi blir bedt om å dele noe i andre medier eller sammenhenger.
Ser man på det som tar plass i andre medier, eller som kanskje kan prege moten innenfor kristenheten, også blant kristne pastorer og ledere, kan det se ut som det er andre ting som opptar oss.
Men min erfaring etter over 20 år i daglig kontakt med kristne i alle aldre, menighetstyper og geografisk tilhørighet, er at dette er det som samler oss. Vi er mange, og vi vil noe. Og vi her i Kristen Media Norge er privilegerte som får lov til å være med å stå sammen med deg i dette.
Og det er det som driver oss. Tenk å få lov til å tjene denne vakre og fargerike kristne bevegelsen i å løfte høyt det vi brenner for sammen.
Takk for muligheten!
Vi nærmer oss to måneder siden angrepet på Israel, 7. oktober. Situasjonen er fortsatt forferdelig, med over 150 gisler stadig i Hamas sin varetekt og et folk som lider under traumet de har gjennomlevd, og savnet etter dem som mistet sine liv den tunge dagen. Og siden Israel gikk inn i Gaza, har 72 soldater falt i kamp.
– Nå kjemper Israel for å beskytte og bevare sitt fedreland, skriver Bjarte Ystebø. Foto: Unsplash.com
Krigen fører med seg store lidelser og tap for sivilbefolkningen i Gaza. Det er det ingen grunn til at vi som er Israels venner skal underslå, og det gjør vi heller ikke. Men Israel har ikke noe valg. Vi må håpe og be om at det skal gå raskt og at de menneskelige omkostningene skal begrenses så langt som mulig, og at Hamas skal nøytraliseres.
Israel er et imponerende land på veldig mange områder. Alt fra innovasjonen som har gjort Israel til verdens fremste i datateknologi, sikkerhet og landbruk. Til den utrolige positiviteten og skaperevnen folket har vist ved å bygge opp et moderne demokrati som blomstrer på så mange måter, på bare 75 år.
Men det som har imponert meg aller mest med Israel, er noe som ble satt ord på da jeg fikk besøke kibbutz Nirim for et år siden. Kibbutzen er en av dem som ble angrepet 7. oktober. Hun som viste oss rundt snakket om «resilience». Det norske uttrykket som kommer nærmest, er motstandsdyktighet.
Men resilience rommer enda mer. Det er også utholdenhet, pågangsmot og evnen til å reise seg etter å ha blitt knust. Det er en verdi som vi finner igjen i hele den jødiske historien, fra bibelsk tid, til i dag.
Denne verdien ser vi demonstrert i disse dager. Jødene nekter å la seg knekke av dem som vil dem vondt, også når disse lykkes i å ramme Israel.
De gjenreiser kibbutzene, befester grensene, bandasjerer sine sår og bærer sin lidelse med verdighet og med selvrespekt. De vil ikke kompromisse sine verdier i møte med sine fiender. De gråter for barna i Gaza, og gjør det de kan for å skåne dem.
Israels legendariske statsminister Golda Meir sa mye klokt i sin tid. Hun sa blant annet at Israel har et hemmelig våpen i kampen mot araberne. «Vi har ingen steder å dra».
I det ligger erkjennelsen av at 2000 år på flukt fra forfølgelser og pogromer fikk sin slutt 14. mai 1948, da jødene fikk landet sitt tilbake, og mirakelet som ble forutsagt i Jesaja 66 skjedde: Et land ble født på én dag.
Aldri mer skulle jødene flykte. Nå hadde de kommet hjem.
Og nå kjemper Israel for å beskytte og bevare sitt fedreland. De har ikke noe annet sted å dra.
De har forsvart det gjennom kriger i hele sin 75-årige historie, og lyktes. Nå er det Hamas som står dem etter livet. Men ikke langt unna er større og sterkere fiender, som Hizbollah og Iran. Deres drøm om å utslette staten Israel lever.
Men det vil ikke lykkes.
Israelsk «resilience» kommer til å overvinne dem alle, slik det gjorde i 1967 og i 1973, og hver eneste gang onde krefter har fylket seg mot Israel.
Det er dårlige nyheter for dem som hater Israel, enten de er kledd i Hamas-uniform i Gaza, eller i dress og slips i vestlige parlamenter.
Israel har kommet for å bli.
Israel skal ikke mer enn banke på porten til Gaza før alle landets motstandere roper Folkerettsbrudd. Men hva er egentlig sant om Israels krigføring på Gaza?
Hvem holder Hamas ansvarlig for det som skjedde 7. oktober. Foto: IDF
Det pågår en interessant diskusjon om dette. Nei, jeg tenker ikke på den som pågår i pressen, blant politikere og aktivister. De kan som regel ingenting om folkerett. De heier bare på den parten de liker best.
Ett eksempel, er at en kartlegging av partiene på stortinget, viser at Rødt, SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre mener at Israel bryter Folkeretten. FrP og KrF er ikke enig.
De to partiene som er mest for Israel mener det ene, dem som er minst for Israel er uenig.
Men Folkeretten er jo ikke et spørsmål som skal bestemmes av hvem man sympatisere med. Det er de reglene for krigføring verdenssamfunnet har sluttet seg til sier. Det er jus.
Det er ikke slik at stortingspartiene skal ta stilling til om et selskap har brutt aksjeloven. Eller om en privatperson har krav på erstatning fra reiseforsikringsselskapet. Det er et spørsmål om jus, og loven skal være lik for alle – blind for sympatier og antipatier.
I stedet strør norske politikere om seg med begreper som folkerettsbrudd og folkemord, uten å ha den ringeste anelse om hva de snakker om. Ikke hør på noen av dem.
Det pågår en diskusjon blant folkerettsjurister om krigen i Gaza. Den begynner med hvilke regler som faktisk gjelder for denne krigen. Er det en okkupasjonskrig, så gjelder regler mellom stater. Altså de samme reglene som mellom Russland og Ukraina. Eller er dette en krig mellom en stat og en terrororganisasjon, og da gjelder andre regler.
Ifølge folkerettsjurist Cecilie Hellestveit, var det disse vi selv benyttet i Mosul, da om lag 40 000 sivile ble drept for å frigjøre folket fra IS.
Folkeretten er viktig. For viktig til at politikere skal bruke den som retorisk virkemiddel i jakten på velgernes gunst, velgere som akkurat har sett siste innslag fra Sidsel Vold på NRK.
Og når vi først snakker om folkerett… Hvem holder Hamas ansvarlig for det som skjedde 7. oktober. Hvor mange folkerettsbrudd begikk de den dagen? Og hver dag… når de tar sivile som gisler, gjemmer seg under sykehus og ved barnehager. Aldri har vel noen gruppe, eller regional myndighet vist større ringeakt for folkeretten og menneskerettigheten eller grunnleggende humanitet enn disse.
Og det er altså den fienden har å bekjempe mot. Og de gjør det mens Hamas holder deres egne innbyggere som gisler.
Israel har en veldig levende politisk opposisjon, som også diskuterer landets forhold til folkeretten. Og før Israel slipper en eneste bombe, må forsvarets jurister ta stilling til lovligheten. Israel kan komme i skade for å gjøre feil i denne krigen. Det kan vi ikke utelukke. Dette er en utrolig komplisert situasjon å være i.
Men ingen andre militærmakter i verden vil gjøre dette bedre, riktigere og med en høyere rettslig og etisk standard enn Israel. Ikke Norge. Ikke USA. Ingen.