.png)
Da terrorangrepet rammet Israel 7. oktober, og hele verden strømmet til med kondolanser og omsorg til Israel, og fordømmelser av både Hamas og av terrorangrepet i løpet av timer, tok det statsminister Støre én dag før han ville kalle Hamas-angrepet et terrorangrep og fem dager å kalle Hamas en terrororganisasjon.
TERROR: 7. oktober 2023. Foto: IDF
Det var påfallende langsomt. Skulle vi la tvilen om at vår regjering svikter i møte med terror mot Israel komme den til gode, så kunne det kanskje forklares med norsk treghet.
Men den tvilen ble feid til side da Norge som eneste nordiske land stemte for en våpenhvile som ville vært en gavepakke og et klapp på skulderen til Hamas.
Mens Hamas holder gisler og det regner raketter over Israel, og Israel sender sine soldater inn for å hente sine egne livredde borgere hjem, slutter Norge seg til et arabisk våpehvile-initiativ, som ikke en gang tar seg bryet med å fordømme Hamas… En våpenhvile som ville gi Hamas en strategisk mulighet til å forflytte seg selv og gislene, og å forberede nye angrep på israelske soldater og sivile.
Israels utenriksminister kalte det med rette for avskyelig. Og Hilde Henriksen Waage, en av Israels mest forutsigbare kritikere i Norge, sa at «Norge har her inntatt et helt annet standpunkt enn hva vi pleier. Norge har skilt lag med store deler av Europa»
Og like raskt var utenriksminister Espen Barth Eide ute og stilte seg til dipsosisjon som fredsmegler mellom Hamas og Israel.
Det samlede Budskapet var ikke til å ta feil av:
Vi i Norge vil legge oss under for Israels fiender, for å skape en kortsiktig fred, på bekostning av Israels sikkerhet og Israels innbyggeres liv.
Og vi er ikke redde for å utmerke oss som den mest anti-israelske nasjonen i Europa, bare forbigått av Erdogans Tyrkia.
Og for å understreke hvordan vi forholder oss til den arabisk-muslimske antisemittismen, når det bryter ut antisemittiske demonstrasjoner i norske gater, og det israelske flagget tegnes med hakekors, an antisemittisk handling etter IHRAs defninisjon, som Norge har sluttet seg til, blir det ingen etterforskning.
Budskapet er klart: Norge er et fristed for sjikanøs adferd mot Israel og mot jøder.
Og på toppen av dette, har stortinget bestemt seg for at de vil anerkjenne en palestina-arabisk stat, uten krav om fred med Israel. Og dette etter at myndighetene i Gaza, altså Hamas – har begått terror av verste slag mot sine jødiske naboer. Jeg tror ikke norske politikere ville hatt en slik stat ved vår egen grense… jeg vet i hvertfall at det norske folk ikke ville ønske det.
Norge har et særlig ansvar i denne situasjonen. Vi har vår egen antisemittiske historie, nemlig. Og den hviler over vår nasjon. Da grunnloven vår, som vi er så glad i, og feirer hver 17. mai, ble skrevet i 1814 – inneholdt den en egen bestemmelse om at jøder ikke hadde adgang til riket.
Og da Hitler-Tyskland ville ha norske jøder sendt til gasskamrene i Auscwitz-Birkenau i 1942, stilte norsk politi velvillig opp og hentet dem på adressene og sendt dem om bord i MS Donau, 529 personer i alt. Bare ni av dem kom levende tilbake.
Og foranledningen til begge disse skamplettene i vår nokså nære historie, er at de fant sted i en tid da antisemittismen blomstret, og det var langt mellom dem som hadde mot til å tale imot den.
Så hva har det å gjøre med den pågående situasjonen i Midtøsten, og Norges offisielle utspill, i så måte?
Dessverre har det alt å gjøre med disse tingene. For igjen lever vi i en tid der antisemittismen sprer seg som ild.
Og testspørsmålet for om vi klarer å stå imot denne bølgen, blir veldig fort hva vi sier og gjør med Israel. Måler vi dem med samme målestokk som andre, eller gjentar vi historiens klassiske antisemittiske urett – å ha en dobbelstandard.
Ett sett regler for jøder, et annet for andre.
Så kom det frem, at regjeringen hadde sviktet nettopp her.
For i et brev fra Utenriksdepartementet til Hans majestet kong Harald, advarte regjeringen ham mot å sende kondolanseprotokoll til Israel slik sedvanen ville vært, etter at landet hadde vært utsatt for det mest grusomme terrorangrepet man kunne tenke seg.
Begrunnelsen var, ifølge brevet fra UD, «konfliktens politiske natur».
Men det var lite politikk inne i bildet da Hamas tok seg inn i hjemmene til uskyldige sivile jøder, unge og gamle, kvinner og barn i kibbutzene ved Gaza-grensen. Dette var rå terror, ingenting annet.
Men nei, ingen kondolanser til Israel – de skal få en annen behandling enn andre.
Etter andre verdenskrig var det mange nasjoner og statsledere som måtte gjennom en selvransakelse. De hadde ikke bestått prøven, da antisemittismen vokste frem, og resultatet så vi i årene fra 1940 til 1945. Men varslene så vi gjennom 30-tallet.
Og det er der vi er nå. Dette er 30-tallet igjen – og så langt må den norske regjeringen få karakteren «ikke bestått».
Men det er ikke for sent, og det er ingen skam å snu.
Aldri mer… det er et uttrykk vi bruker når vi beskriver de mørkeste øyeblikkene i vår historie. Aldri mer 9. april. Aldri mer 22. juli. Aldri mer Krystallnatten.
Foto: IDF
Det egner seg godt som tidsriktige erklæringer som rører ved oss og samler oss. Og det er godt å slå fast at vi ikke vil gjenta eller tillate historiens feilgrep.
I Israel har folket samlet seg om å si «Aldri mer 7. oktober». Det kan alle slutte seg til, forhåpentligvis.
Men hva betyr det egentlig? Ja, hvis ikke det bare skal være et stemningsfullt utsagn, men noe som må bli sant. Jo, det betyr at Israel må nøytralisere Hamas og sprenge tunnelene. Bare slik kan de forsikre seg om at det ikke skjer igjen.
Når vi så vet hvilken fiende Israel står overfor, er det som skjer nå i Gaza ikke overraskende.
Israels aksjoner i Gaza er som forventet dramatiske, og det er smertefullt å se hvordan dette går ut over sivile uskyldige mennesker.
Krig er grusomt. Det var slik da Europa ble frigjort fra nazistene, og da Midtøsten ble frigjort fra IS. Forskjellen er at når Israel tvinges inn i en krig de ikke ønsker, blir Israel gjort ansvarlig for konsekvenser de gjør alt de kan for å unngå.
Vi har en selektiv moral, i Vesten. Israel måles med en annen målestokk enn vi bruker på oss selv, og våre allierte. Det er en dobbel standard. En for oss, en annen for jøder. Det er antisemittisme.
Når det snører seg til rundt sykehusene i Gaza, forteller det alt om det Israel står overfor. Stikk i strid med folkerett og alle regler for krigføring, bruker Hamas altså sykehus som hovedkvarter for sin militære aktivitet.
Mens verden roper på at Israel skal ta pauser i sine aksjoner, sier Israel i stedet «aldri mer 7. oktober», og har tydeligvis tenkt å lykkes i oppdraget med å sette terroristene ut av spill.
Israel bar sine egne innbyggere ut av Gaza i 2005, i håp om at verden skulle ha rett: Gi palestina-araberne land, så får dere fred. Men Norge, FN, EU, alle tok feil. Å gi land for fred fungerer ikke for Israel, for det landet deres fiender vil ha, er hele landet Israel. Eller som det ropes i gatene i Oslo, «From the river to the sea, Palestine shall be free”.
I stedet for fred, fikk Israel raketter. Mange tusen har det blitt siden da. Og hver gang det har regnet raketter over Israel, og Israel har svart – har Israel også gitt etter for det internasjonale presset om våpenhvile.
Resultatet så vi 7. oktober. Og det er forklaringen på at Israel ikke kan ta pause ennå. De må fulleføre oppdraget denne gangen.
Israels legendariske statsminister Golda Meir sa det slik: «Dersom vi har valget mellom å være døde og få medlidenhet, eller å leve med et dårlig image, foretrekker vi å leve med et dårlig image».
Det er der Israel er nå. De gjorde en tabbe hver gang de inngikk våpenhvile med Hamas. Hamas har bare et forsett, og alt de gjør bygger opp under det: De vil kaste jødene på havet.
Det er godt at Israel ikke lytter til europeiske statsledere som ikke forstår eller vil forstå dette.
På samme måte som Norge og Europa ble frigjort fra nazistene med store omkostninger, må vi håpe at Gaza snart blir frigjort fra Hamas.
Friheten har en høy pris, dessverre. Men alternativet har en enda høyere pris. Det har jødene fått erfare litt for mange ganger gjennom historien.
Aldri mer 7. oktober.
Hver dag under den pågående krigen, hører vi om nye episoder av antisemittisme her i landet. Det begynner å bli farlig for jøder i Norge, og i resten av verden.
Jødehatet er like gammelt som jødefolket. Det har alltid vært noen som har stått jødene etter livet. I gammeltestamentlig tid, leser vi om Farao, Haman og Amalekittene.
Og med kristendommen kom erstatningsteologien som sa at menigheten har overtatt jødenes løfter og ikke minst anklagen om at jødene var Kristusmordere.
Med islam kom en ny dimensjon av jødehat, og det er vi blitt vant til å se i fri utfoldelse i den muslimske verden.
Men den muslimske verden er kommet til oss, og nå ser vi dette jødehatets frie utfoldelse i våre gater. Det skjer i åpenhet under anti-Israelske demonstrasjoner, blant annet.
Og mens det var antisemittismen i kristendommens navn som redet grunnen for holocaust og jødeutdryddelsen, er det nå den muslimske antisemittismen som dominerer.
La det ikke være noen tvil. Mens hendelsene under andre verdenskrig førte til et oppgjør med jødehatet i den kristne verden, kom det aldri noe slikt oppgjør i den muslimske verden. Der har jødehatet fått blomstre, med Israel som hatobjekt, siden 1948.
Og det er ingen tvil om at det finnes mennesker, ikke bare i Gaza eller i Iran, som gjerne ville skapt et nytt holocaust, om de kunne. Og de finnes i Norge, i våre gater. Og som ansatte på våre sykehus og skoler.
Og derfor er det nå at jøder i Norge er engstelige for de antisemittiske uttrykkene som viser seg hver dag. De vet, instinktivt, at det er ikke uskyldig tagging og retorikk – det er blodig alvor.
I flere vestlige land har jøder blitt drept av muslimer, og nå øker faren for at det skal skje også i Norge, for hver dag som går.
Jødehat er en åndsmakt som finner veien inn i menneskehjertene her eller der, og til alle tider. Det handler ikke om jøders handlinger eller egenskaper. Det handler ikke om staten Israels politikk. Det handler om at jødene er elsket og utvalgt av Gud. Og at han fullfører sin frelsesplan for verden, gjennom dem.
Jødehatet er hat mot Gud. Jødene har måttet betale en høy pris for å være Guds utvalgte folk. Det er en av grunnene til at Paulus sier i Romerne at vi står i gjeld til dem, og at vi skylder å tjene dem.
Helt sentralt i Guds plan, står gjenopprettelsen av Israel. Det er kanskje derfor jødehatet maksimeres rundt det. For, fra Sion skal redningsmannen komme, står det.
Det er på mange måter skremmende å se antisemittismen blusse opp igjen i vårt eget land, 200 år etter at grunnlovsfedrene skrev jødeparagrafen inn i Grunnloven, og 80 år etter at norske politifolk hentet jødene og sendet dem til konsentrasjonsleir.
Mange av oss har vel tenkt at om vi hadde vært der da, skulle vi stått opp for jødene. Vel, nå har vi muligheten. Nå trenger jøder både i Norge, Israel og ellers, at vi står sammen med dem, i møte med jødehatet som blusser opp.
Og når det gjelder Israel, så har vi dette løftet fra Salme 121. Se, han slumrer ikke, og sover ikke, Israel vokter.