.png)
I takt med at Israel gjennomfører oppdraget sitt på Gaza, øker de sivile tapene og den ensidige fordømmelsen av Israel.
Rettferdig kamp: Israels hærsjef Herzi Halevi inspirerer sine soldater til den nødvendige aksjonen i Gaza. Foto: IDF
Israel hadde stor sympati i verdensopinionen i dagene etter angrepet 7. oktober. Men det gikk ikke mange dagene før pressen falt tilbake i den gamle historiefortellingen som sier at Israel dypest sett kan takke seg selv, og at de ikke har rett til å forsvare seg selv.
Nå flommer mediene over av harmdirrende kritikk av Israel for de sivile lidelsene på Gaza. Israel får beskjed, blant annet av vår regjering, om å stanse sine nødvendige aksjoner for å nøytralisere Hamas og beskytte sin egen befolkning fra nye angrep.
Israel har gjort alt i sin makt for å skåne sivile. De har gitt mange advarsler både på telefon og gjennom flygeblader. De har drøyet i det lengste så alle som vil evakuere får tid til å komme seg i sikkerhet. Men noen blir igjen. Det kan ikke Israel lastes for.
Og mens rakettene altså fortsatt regner over Israels sivile, kreves det at Israel skal la være å forsvare seg.
Det ropes på at Israel skal gi rom for forsyninger til Gaza. Samtidig er det dokumentert at det er både mat, vann og drivstoff i Gaza, men det ligger gjemt i tunneler forbeholdt Hamas.
I Israel bygger de tilfluktsrom for sin sivilbefolkning. I Gaza sender de sivilbefolkningen opp på hustakene og sender terroristene i tunnelene.
Men ingen holder Hamas ansvarlig. Bare Israel.
Det som nå skjer, er ikke Israels skyld. Det er Hamas. Og om Hamas skal dele ansvaret med noen, er det vestlige regjeringer som vår, som i årevis har pøst milliarder inn i hendene på korrupte palestina-arabiske ledere, uten å holde dem ansvarlig. Ansvarlig for indoktrinering av barn. For smugling av våpen og oppbygging av terrorkapasitet.
Det mangler ikke på unnskyldninger for Palestina-araberne. Våre medier og politikere behandler dem som annenrangs mennesker som er ute av stand til å ta rasjonelle beslutninger til beste for sin egen fremtid og sine barn. De må liksom bare hate jøder og være terrorister.
Det er smertefullt å se lidelsene på arabisk side. Forhåpentligvis er dette en frigjøringskamp som også kan sette fri befolkningen i Gaza fra Hamas sitt terrorregime. De har styrt sin egen befolkning med grusomme metoder.
Forhåpentligvis kan det bli en våpenhvile snart, og tilførsel av humanitær hjelp til dem som lider. Men det må ikke skje på bekostning av kampen mot Hamas. Den må vinnes.
Israel må stanse rakettilden fra Gaza, og Israel må hente hjem gislene.
Og så både tror og håper jeg at Israels ledere er sterke nok til å stå imot kritikken fra mange land som ikke forstår, eller vil forstå, denne konflikten eller hva Israel står overfor. Det er Israel selv som har fått kjenne dette på kroppen, og de vet hva som må til.
Så spør jeg meg hvor palestina-vennene har vært, særlig de siste 15 årene mens Hamas har bygget opp sin militære kapasitet på bekostning av sin egen sivilbefolknings ve og vel. Bryr de seg egentlig om folket i Gaza, eller er det kampen mot Israel som motiverer dem?
Det kan være krevende for noen å stå opp for Israel i disse dager. Men det er rett. Historiens dom vil være klokkeklar. Den vil være i Israels favør.
Vi er midt inne i Israels aksjon for å fjerne terrorveldet til Hamas. Det koster uskyldige mennesker livet. Vårt vennskap med Israel settes på prøve. Men den prøven må vi bestå.
Det Israel ble utsatt for den 7. oktober er så vondt, at det er for tungt å bære. Nå er Israel i gang med det eneste rette. De må hente gislene hjem. Og de må nøytralisere Hamas, så godt det lar seg gjøre.
Israel står overfor en umulig fiende som lengter etter å dø i kamp. Slik skiller denne krigen seg fra all annen krig, der motparten ønsker å komme levende ifra det.
På grunn av alt dette, vil Israel bli tvunget til å ramme sivile, som brukes som levende skjold. Og derfor vil tapstallene bli store, og historiene om lidelse på palestina-arabisk side bli sterke.
Da settes vårt vennskap med Israel på prøve.
For det første må vi, om ingen andre gjør det, forstå Israels forferdelige dilemma. For det andre må vi forstå at det lyves om Israel. Vi så det med eksplosjonen ved sykehuset i Gaza. Hamas la skylden på Israel og alle mediene løp i flokk for å beskrive Israels grusomhet.
Så viste det seg at Israel var helt uskyldig. Raketten kom fra Gaza. Når det, langt om lenge kom frem, var det betydelig mindre omtale av det.
Nyheter i Israels disfavør, blir forsider. Nyheter i Israels favør blir notiser. Og hvem bryr seg om sannheten?
Sannheten er at dette er en krig Israel ikke ønsker, den ble påført dem. Det skjedde ved en massakre av sivile uskyldige mennesker. Og fortsatt sitter 200 jøder som gisler hos Hamas.
Vi støtter Israel fordi de ikke har noe valg i denne situasjonen. Om ingen andre vil forstå dem, gjør vi det.
Vi støtter Israel fordi de kjemper en kamp for sin egen overlevelse i et jødisk hjemland.
Vi støtter Israel fordi vi har de samme judeo-kristne verdiene og står for fred, frihet, demokrati og menneskeverd.
Vi støtter Israel fordi Gud har sagt at vi skal gjøre det og begrunnet det i hans eget ord.
Vi støtter Israel fordi vår historie og vår fremtid er uløselig knyttet til dette folket.
Vi støtter jødene og Israel fordi nå trenger de vår hjelp.
Og vi gir dem vår hjelp, fordi det var en jøde som en gang hjalp oss. Han er Jesus, fra Nasareth.
Så om ingen andre vil gjøre det rette, så står vi sammen med Israel i denne krevende situasjonen i landet og folkets historier.
Media, kommentatorer, statsledere og internasjonale organer kan si og gjøre hva de vil. Det rokker ikke ved vår støtte.
Vi står sammen med Israel. Punktum.
Det er vanlig å omtale konflikten mellom Israel og palestina-araberne som verdens mest kompliserte. Det kan være noe i det. Men kampen mellom Israel og Hamas, er verdens minst kompliserte. Det er kampen mellom det gode og det onde.
Det er gjort enormt mange beslag fra de hundrevis av Hamas-terroristene som ble drept i angrepet mot Israel. Foto: Det israelske forsvaret (IDF)
En av de mest brukte anklagene mot Israel, er at landet okkuperer palestinsk jord. Men hvis Israel er okkupant, hvem er det da som er landets rette innehaver? Palestiner er jo ikke et folk eller en nasjon.
Før 1. verdenskrig var store deler av Midtøsten underlagt det tyrkiske imperiet. Dagens Israel var under tyrkisk kontroll i over 400 år. Fra 1516 til 1918.
Alle stater i regionen ble opprettet eller fikk sin selvstendighet etter 1. verdenskrig, så også Israel. Etter første verdenskrig ble palestina-mandatet gitt til Storbritannia under San Remo-konferansen i 1920. Mandatet skulle føre til opprettelsen av et hjemland for det jødiske folk. Men i stedet for å gi landet til jødene, ga Storbritannia bort 77% av det som senere ble Jordan.
24. juli 1922 vedtok Folkeforbundet Palestinamandatet, og det ble gjeldende folkerett at området skulle bli et hjemland for det jødiske folk.
Og i 1948 ble staten Israel opprettet. Samme dag angripes Israel av Jordan og de okkuperer Judea og Samaria. Og samtidig okkuperer Egypt Gaza, begge deler ulovlig. I 1967, under Seksdagerskrigen kommer Gaza og Judea og Samaria tilbake på Israels hender. Og ingen andre nasjoner eller folkegruppe har krav på dette området, bare Israel.
Dette blir komplisert på grunn av at Israel er omgitt av fiender som står dem etter livet. Det er det gamle muslimsk-arabiske jødehatet, som ikke tåler at det finnes en jødisk stat. Og resten av verden klarer ikke stå opp mot dette på en ordentlig måte.
Så til det som nå skjer…
Det som ikke er komplisert, er at Hamas er en terroristorganisasjon, Israel er et demokrati bygget på judeokristne verdier. I Israel gråter de for dem som dør både i sitt eget land, og blant araberne. I Hamastan jubler de av glede når jøder blir drept. Og de jubler når deres egne barn dør, i deres forskrudde martyrium.
Da Hamas gikk inn i Israel var det for å drepe så mange sivile og uskyldige mennesker som mulig. Når Israel nå går inn i Gaza, er det for å finne terrorister og å spare sivile så langt det er mulig.
I Israel bygger de tilfluktsrom for sin befolkning. I Gaza finnes det ikke tilfluktsrom, bare terrortunneler. Sivile skal ikke beskyttes. De skal være levende skjold. Det er terroristene som skal vernes.
I Israel tar de ikke gisler. Det strider mot alt Israel står for. I Hamastan sitter det nå jødiske kvinner og barn, unge og gamle trolig bundet til eksplosiver, for å brukes i deres krig.
Det vi nå er vitne til, er ikke en kamp om territorier, eller om maktbalanse. Dette er kampen mellom det onde og det gode.
Hamas representerer det verste som finnes på jordens overflate. Organisasjonen står ikke tilbake for IS i bestialitet.
Og IS det var det ingen som hadde problem med å ta stilling til. Det var ingen som gikk med IS-flagg i gatene i Oslo.
Nå er det tid for å stå opp for det gode, i kampen mot det onde. Det har aldri vært lettere å ta stilling.