.png)
For noen dager siden fikk vi se det kristne perspektivet på seksualitet og samliv bli snakket om med entusiasme, glød og begeistring på NRK-programmet Dagsnytt 18. Gløden som Alexis Lundh la for dagen, er det beste svaret på råkjøret fra radikale kjønnsideologer.
Av Tor-Bjørn Nordgaard
Tor-Bjørn Nordgaard er ansvarlig redaktør i nettavisen Verdinytt og gjestekommentator denne uken.
Organisasjonen Tro & Medier jobber for å gjøre Jesus synlig i mediene og har en ukentlig gimmick som de kaller Ukas ros. Der henter de frem for eksempel et godt laget program, en organisasjon som har produsert noe fint, eller en person som har gjort en god figur på lufta – og tildeler Ukas ros.
I uken som gikk, kunne Ukas ros gjerne vært tildelt en av Tro & Mediers egne medarbeidere. Da tenker vi på Alexis Lundh, som leder prosjektet Heltfri.net. Der formidler han et kristent perspektiv på kjønn, identitet og seksualitet – og avdekker de destruktive realitetene omkring pornografi.
Da Alexis Lundh gjestet NRK-programmet Dagsnytt 18 torsdag 28. september, fikk han pepper for å fortelle unge mennesker på skoler og festivaler at «to av samme kjønn bør ikke ha sex, ei heller heterofile som ikke er gift». At han gir råd og veiledning om hvordan mennesker skal klare å kutte ut pornobruk, havnet også i kritisk søkelys. Dommen fra sexologen som NRK intervjuet, var voldsom: «Sosial kontroll er farlig, fordi det gjør at mennesker ikke søker hjelp, og ikke kan det som skal til for å ha gode relasjoner med andre.»
Smak på proporsjonaliteten i den tanken. Den som forkynner kristen seksualmoral, er skyldig i å bedrive sosial kontroll, er ansvarlig for at hjelpetrengende mennesker ikke søker hjelp – og attpåtil hindrer man mennesker i å få til å bygge gode relasjoner i livet sitt. Det resonnementet er spinnvilt, dersom man lytter til hva Lundh faktisk sier.
Med begeistring snakket han på NRK om at mennesket har ukrenkelig verdi. At Skaperen elsker ethvert menneske. At rammer er godt for oss, og at det er mange mennesker som tar valg i livene sine som trumfer hva de måtte føle, fordi troen har fortrinnsrett.
– Selvfølgelig kan vi velge å avstå fra sex! Jeg tenker på ingen måte at det er seksualiteten som gir oss verdi, sa Lundh, og minnet om at det er 2,3 milliarder kristne i verden og at det i stor grad er dette de tror på.
En bedre måte å møte det pågående råkjøret av radikal kjønnsideologi skal du lete lenge etter. Og råkjøret er nå blitt så omfattende at et gryende folkeopprør er på gang.
Når pride-ideologien krever at alt fra hotellkjeder til kommunestyrer bøyer kne og heiser flagg, er meningsdiktaturet blitt så voldsomt at alt snakket om toleranse og mangfold lyder hult hos stadig flere.
Når barna våre skal påføres av skoler og barnehager en usikkerhet på om man egentlig kan vite om man er gutt eller jente, våkner løvemammer og løvepappaer i hele landet for å beskytte sine elskede poders rett til å slippe vranglære mens de går gjennom sin sårbare identitetsutvikling.
Samme dag som Lundh var på NRK, lanserte seks kristne organisasjoner en nettside kalt identitetogseksualitet.no, med undervisningsressurser for kristenledere og ungdomsgrupper, om det kristne svaret overfor den for tiden rådende ideologien om samliv, legning og ny-ordet kjønnsidentitet.
Kort tid tidligere stilte to mødre på Sørlandet seg i spissen for grasrotinitiativet foreldre.net, som tar til motmæle mot flerkjønnslæren i skolen.
I fjor fikk vi Kristent Ressurssenter, der Truls Olufsen-Mehus står i spissen for en grundig gjennomgang av det han kaller skeiv teori i nye lærebøker. Foreldrenettverket.no startet også i fjor, som en reaksjon på endringene i skolepensumet.
Nå brer motreaksjonene om seg. Og hvis grasrotopprøret får preg av den samme gløden som Lundh demonstrerte, vil det ta fyr over hele landet. For det kristne menneskesynet, og samlivsetikken som følger av det, er det all grunn til å være stolt av.
Erna Solberg imponerte alle da hun møtte pressen torsdag. Hun hadde ikke gitt intervju siden hun holdt den skjelsettende pressekonferansen om ektemannens hemmelige aksjehandler.
Erna Solberg. Foto: Wikipedia commons
Alle var spente på hva Erna ville by på, både i form og innhold. Hun imponerte med begge deler.
Et samlet pressekorps har allerede beskrive Ernas opptreden som stødig, trygg, rolig, og imponerende. Og det var alt det. Det var iøynefallende. De som forventet å se en rystet og svekket Høyre-leder, hadde feilberegnet. Dette var den Erna vi kjenner, hun som har folkets tillit.
Apropos tillit. Det ordet gjentok hun til de kjedsommelige, for den som ville høre igjennom alle intervjuene hun gjorde på samlebånd denne ettermiddagen.
Vil hun gå av nå? Nei. Erna tar ikke store avgjørelser når det er storm. Hun venter til det blir stille. Så tar hun stilling til sin vei videre. Og da er spørsmålet dette. Har hun tillit fra velgerne? Og enda viktigere – har hun tillit fra partiet?
Og her treffer Ernas analyse bedre enn synsingen til kommentariatet. Dette handler ikke om transaksjonene til Sindre. Det handler om tilliten til Erna.
Slik saken har utviklet seg til nå, er det Sindre som er skurken – Ernas integritet er intakt. Slik vil det fortsatt være, dersom det ikke dukker opp opplysninger som trekker i tvil Ernas uskyld.
Jo, man kan snakke om Ernas ansvar, og alt hun burde gjort. Men alle som har vært utsatt for uærlige folk, sympatiserer med Erna likevel, så lenge det var hun som ble lurt. Det er et moralsk anliggende. Erna kunne kanskje gjort mer. Men hun har ikke lurt oss.
Derfor har hun tillit.
Så er det opprivende å se at ekteskapsproblemer brettes ut i offentligheten. Det er kanskje ikke noen vei utenom, dersom saken skal bli opplyst. Men Erna, Sindre og barna opplever noe ingen er skapt for å oppleve: en offentlig skittentøyvask om smertefulle forhold innad i familien.
Men også der er Erna forbilledlig. Hennes vektlegging av Sindres ve og vel, av deres ekteskap og ærligheten om svik og smerte gir sympati. De aller fleste vil dem vel, både Erna og Sindre.
Erna Solberg har bygget opp en enorm posisjon i befolkningen, gjennom flere tiår i politikken. Den utgjør en kapital som, slik det nå ser ut, vil hjelpe hun gjennom og ut av denne krisen med hennes gode navn og rykte i behold. Og, alt tyder på at hun vil være Høyres statsministerkandidat, og dermed også landets statsminister i 2025.
Gjennom det som nå har skjedd, får mange av oss en enda sterkere kobling til Erna og Sindre, ved å se deres menneskelighet og vanskelighet.
Og det vil kanskje også hjelpe Erna tilbake til statsministerboligen i 2025.
Det er et stort privilegium å få drive med kristne TV-programmer. Det er vi veldig oppmerksomme på, og vi takker Gud for at vi får lov til dette.
Tone Haukeland Mork og Bjarte Ystebø i studio. Skjermdump
Men det å være på TV, er ikke målet. Målet er å bruke muligheten til å fremme Guds rike så godt vi kan med våre evner og de tankene Gud gir oss.
Vi prøver gjennom våre TV-program, å svare på en utfordring vi ser i kristen-Norge:
Den kristne kirke i Norge er under et massivt ytre press, fra krefter som vil at vi skal forlate troen på og bekjennelsen av bibelske sannheter.
Dette fører igjen til et indre press i kirkene, der enkelte ikke vil at pastorer, evangelister og lærere skal snakke sant om dette, for det gjør dem ukomfortable.
Bak ligger et ønske om å ikke være på kollisjonskurs med tidsånden. Livet er på mange måter mer behagelig når man kan flyte med strømmen og ikke vekke oppsikt eller anstøt.
I tillegg kommer det gamle ordet som sier at vi helst vil høre det som «klør i øret».
«For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr», sier bibelen.
Det er den tiden vi lever i nå, tror jeg. Begge disse dynamikkene pågår i menighetene. Ønsket om å være anonym og ukontroversiell, og ønsket om å bare høre det som «klør i øret».
Dette er ikke hovedstrømmen i norsk kristenliv. Den tror fortsatt på evangeliet, klart og rent. Men det er mange nok, til at pastoren og predikanten, ofte velger minste motstands vei.
Jo, han eller hun vet hva bibelen sier og tror egentlig på det. Men livet for pastoren blir på mange måter også mer behagelig hvis man bare unngår visse spørsmål, eller omtaler dem i så generelle vendinger at det akkurat går under radaren.
I verste fall er det også en dobbelkommunikasjon som skal treffe både dem som vil ha bibelsk forkynnelse og dem som ikke vil det. Noen pastorer behersker denne metoden nokså elegant.
Når dette skjer, havner menigheten utenfor oppdraget om å være «sannhetens støtte og grunnvoll». Og det fører også til at mennesker som trenger å bli konfrontert med evangeliets sannhet i kjærlighet, ikke får det Gud har for dem, fordi vi mennesker kludrer det til.
Jeg kaller dette scenariet for at bakkestyrkene svikter. Pastorer, predikanter, evangelister og lærere er altså i dette bildet bakkestyrkene, som er der hvor folk møtes, «på bakken».
Kristen TV er i så fall luftstyrkene. Når bakkestyrkene ikke er operative, kaller man på luftstyrkene.
TV-signalene flyr liksom over og når rett inn i menneskers hjem, og på deres skjermer.
Og det er vårt mål. Vi vil holde opp Guds ords sannhet på en måte som gir frimodighet til kristne som synes det er tøft å stå opp for Jesus og hans evangelium. Og som gir håp til dem som ser med bekymring på utviklingen på talerstolen i deres egen forsamling.
Og som gjennom dette kan tjene Kristi kropp – den kristne kirke – til oppbyggelse og hjelp – som luftstyrkene.
Så får vi be om Guds nåde til å gjøre nettopp det.