.png)
Årets valgkamp har vært den fineste på lenge. Det har gått fredelig for seg. Det er ingen selvfølge.
Valg: Vi har et vakkert og ufullkomment demokrati. Det skal vi takke for, og arbeide på, slik at det kan leve lenge.
Årets valgkamp var vennlig. Det har den ikke alltid vært. Noen skandaler har det vært, knyttet til inhabilitet og investeringer, men det er nødvendige politiske oppgjør som verner tilliten til våre sentrale politikere.
Det er fristende å legge godviljen til, eller tenke pytt sann når noen har tjent penger på aksjeinvesteringer de selv eller deres nærmeste har deltatt i politisk behandling av. Men her gjelder begrepet nulltoleranse. Det kan ikke skje, for det står om tilliten til hele det politiske systemet.
Og fravær av tillit til politikerne er gift for demokratiet og samfunnet.
Vi har høy tillit til politikerne, i Norge. Aftenposten skrev tidligere i sommer om dette. Vi ligger i verdenstoppen. Høy tillit er bare positivt, hvis den er velbegrunnet. Historisk har den vært det i Norge.
Men den alminnelige moral er synkende, i takt med at stadig færre holder seg til den kristne tro. Når det skjer, kompenserer vi med økt kontroll for å bevare tilliten. Det er en stadig nedadgående spiral. Kontroll kan aldri erstatte gudsfrykt og moral som kommer innenfra, men det er det verktøyet vi har. Derfor skal Jonas Gahr Støre lage nye regler for habilitiet for regjeringsmedlemmer. For moralen er ikke nok til å sørge for at de opptrer redelig.
Vi har flere skandaler nå enn for et par tiår siden. Det skyldes nok ikke bare fallende moral, men også et mediesamfunn i endring. Det meste er mer gjennomsiktig, og vi har fotolinser rundt oss over alt.
Men likevel, vi har det godt i Norge. Ser man rundt seg i verden er det mer korrupsjon, lavere tillit og mer juks. Vi har mye å takke vår kristne kulturarv for.
Den skal vi også takke for at vi har et fredelig demokrati. I norske kommuner skal ordførerklubber skifte hender i tiden som kommer. Det kommer til å skje uten at noen tyr til vold eller terror. Fredelig maktovergang er et særtegn for demokratier i den vestlige verden.
Så på tross av alt som kunne vært bedre, og som ikke synes å bli det; vi har veldig mye å være takknemlige for i Norge, og valget annethvert år, med en fri presse, sosiale medier, direktesendte debatter på alle slags plattformer, frie valg og til slutt fredelig maktovergang, er noe mange andre kan se langt etter, andre steder i verden.
Demokrati er ufullkomment, og det er krevende. Men det har vist seg å være det beste styringssystemet verden har sett, etter Edens hage. Og vi er priviligerte som har ett av de fremste i verden.
Det vedvarer bare så lenge vi stadig arbeider på det, forbedrer og justerer det, og gir det næring. Og så gjelder stadig pinsepredikant Emanuel Minos paradigme: «Vekkelse eller undergang». Vårt fredelige og gode land er et produkt av kristen vekkelse, og overlever bare som det, dersom nye generasjoner tar imot den kristne tro.
Det er vårt bønneansvar.
Denne uken er det ett år siden vi var på luften med Live med venner for første gang. Det har vært et eventyrlig år.
Programledere: Bjarte Ystebø, Tone Haukeland Mork, Ingvild Løklingholm og André Birkeland.
Mediebransjen er ikke noe å oppsøke for dem som vil ha et rolig liv med forutsigbarhet og «trygge jobber». Endring er den eneste konstante faktoren.
På barneskolen var vi på ekskursjon på Bergens Tidende, med klassen. Vi fikk omvisning på BT-bygget i Håkonsgaten i Bergen og fikk en lyninnføring i grafisk avisarbeid, av en av de gamle typografene. Opplæring av skolebarn var nok en retrettstilling. Typografene var en av de sterkeste fagforeningene i byen, og kunne lamme avisene, selve limet i lokalsamfunnet, dersom de ikke fikk viljen sin.
Trykkeriet lå i kjelleren. Der trykket de både morgen og ettermiddagsutgaven. Selv var jeg avisbud med begge, og de ble kjørt ut til oss budene av BTs egne sjåfører fra avisens egen bud- og distribusjonsavdeling.
Trykkeriet er borte, sjåførene er borte, budene er borte og typografene er borte. For sistnevnte gruppe er faget ikke bare outsourcet, men det er erstattet av datamaskiner som gjør hele jobben.
For de som har vært i avis siden tidlig 90-tall og frem til i dag, har det vært en skikkelig karusell, og ære være de som har blitt stående.
Nå finnes det ikke lenger avishus, men mediehus. Papir, nett og TV flyter i hverandre med publisering på forskjellige plattformer. For dem av oss som setter pris på mulighetene som ligger i innovasjon er det rett og slett en fantastisk tid.
Internett har gjort distribusjon til en ikke-kostnad, og vi ser mer og mer at nå og i fremtiden vil alt handle om å levere innhold som folk vil ha. For alt vil være tilgjengelig for alle, uansett hvor de bor.
Og så er det TV. Der har det vært store endringer, men noen ting består, heldigvis.
Vi som lager TV-programmer konkurrerer nå om oppmerksomheten din, ikke bare med dem som sender på andre kanaler, men med hele internettet. På YouTube eller Facebook kan du sitte og se norsk kristent innhold, musikk, møter, vitnesbyrd,
samtaler og refleksjoner fra du står opp til du legger deg, og aldri gå tom. Og sannheten er at mange gjør det. Det er gratis, du kan ta det med deg i lommen og du kan se det når du vil.
Vi passer på å tilby alt dette, vi også. Alt vi lager finner du både på YouTube og Facebook. Men vi tror også på TV!
Det er lenge siden folk spådde TV-mediets død. Ifølge prognosene på tidlig 2000-tall, skulle det vært dødt for lenge siden.
Men hva er det som gjør at TV, og særlig kristen TV, synes å overleve mye lenger enn noen trodde. Forutsatt at man er tilgjengelig, er det fortsatt sånn at det som er aktuelt, relevant og ekte og som berører mennesker, har tiltrekningskraft.
Og vi liker å slappe av i egen stue og få oppbyggelig innhold.
Det synes vi er et stort privilegium. Vi prøver å ikke ta seerne for gitt, men arbeider hardt for å sørge for at vi når frem i jungelen av tilgjengelig innhold. Responsen etter ett år på luften, tyder på at vi har funnet en vei når frem til dere der hjemme.
Og det takker vi Gud for. Og våre seere. Takk for at dere har vært med oss til nå.
Dette er bare begynnelsen.
De to siste helgene har arrangementene Oslo Symposium og Reis deg Guds menighet gått av stabelen. Det er noe på gang i den kristne bevegelsen.
Det er alltid vanskelig å forklare og begrunne stemningsskifter. Det er noe man føler på, men kanskje ikke kan dokumentere så lett.
Aller helst bør man underbygge det med statistikk. Og det kan kanskje komme etter hvert, men det er likevel mulig å fornemme at det beveger seg noe av betydning.
Årets Oslo Symposium ble det beste vi har hatt til nå. Etter en stabil vekst fra 2011 til 2019, som toppet seg med rundt 600 deltakere, kom pandemien og sendte oss fra mars til august, og gjennomføring med smitteverntiltak i Storsalen i 2021. 200 kom dit, og vi hadde fine dager også da.
Årets symposium ble en restart, og for en fest det ble. Med 300 i salen og 400 akkrediterte totalt, gjorde vi et sterkt comeback når det gjelder deltakere. Men enda viktigere var innholdet, som gikk ut til mange tusen TV-seere.
Det er mange å takke etter et slikt arrangement. Først og fremst de mange som møtte opp, eller støttet opp gjennom gaver. Samlet sett bidro de til at et arrangement som har hatt behov av stor underskuddsdekning tidligere, nesten gikk i balanse. For oss som har arbeidet med dette, er det et lite eventyr.
Det var en friskhet og oppdrift som vi aldri har opplevd før. Og mange talere meldte tilbake at det var noe spesielt i år.
Vi føler det også slik.
Og en uke senere var vi samlet til Reis deg Guds menighet i Vennesla. Det ble også en fantastisk dag, med et arrangement som var mindre rettet mot allmennheten, mer mot menigheten, men med samme gode atmosfære.
Geir Stomnås har bygget opp dette konseptet over tre år med visjonært lederskap, bønn og arbeid og det har blitt en veldig viktig samling som også når mange tusen kristne gjennom TV-skjermen.
Disse to arrangementene, gir oss en opplevelse av at kristne både forstår og er motivert for oppdraget med å reise seg i denne tiden. Eller som Geir Stomnås sa det så vakkert under åpningen av eventet i Vennesla: «Vi bøyer oss for Gud, og reiser oss for sannheten».
Det er en logikk i at det skjer noe nå. Det åndelige klimaet i kongeriket er i ferd med å hardne. Pride og kjønnsideologi presser samfunnet og menigheten til å ta stilling, og stadig flere forstår at det ikke lenger er tid for likegyldighet – det er tid for å ta et steg frem, og sannheten tro i kjærlighet, løfte opp Guds gode vilje for hjem, familie og samfunn.
Vårt arbeid i Kristen Media Norge bygger på denne bevegelsen, som nå reiser seg. Det er Guds folk, som tror på hans ord, og som elsker mennesker og nasjonen, som også bygger mediene som kan være verktøy for evangeliet.
Det får vi erfare hver uke, og det er vi uendelig takknemlige for.
Denne uken er det sesongstart for våre TV-program Live med Venner og Samtalen. Vi går inn i denne sesongen, full av inspirasjon og glød etter å ha kjent kristen-Norge på pulsen denne sommeren.
Fremtiden er lys.