.png)
Et nytt år er en fin mulighet til å nullstille seg og se frem over. Gud har lovet oss fremtid og håp.
Jeg vet ikke hvordan ditt 2022 var, men jeg vet at mange synes det var et krevende år. Det var krig, dyrtid og mye usikkerhet. I tillegg har de fleste av oss også utfordringer som kommer nært på livet, i større eller mindre grad.
Selv opplevde jeg både å miste min far og å miste jobben i 2022. Begge deler var krevende.
Hva som vil skje på verdensscenen dette året er vanskelig å spå. Og hva som kan inntre litt nærmere våre liv kan vi heller ikke vite.
Så er det noe fint med et årsskifte. Det er, på et vis, en ny start, og en anledning til ny optimisme.
Og der er vi her i Kristen Media Norge. Vi tror på 2023 som et år der vi skal nå enda flere med evangeliet gjennom TV-arbeid. Og være med å bygge tro, styrke og begeistring.
Vi som har levd mesteparten av våre liv etter at den kalde krigen ble slutt på begynnelsen av 90-tallet, har hatt det lett. Disse 30 årene har vært preget av fred, frihet, fremgang og økonomisk vekst. Sånn i det store og det hele.
Når det er slik over tid, kan man lokkes til å tro at dette er en normaltilstand. Det er fint at vi føler det slik. Det betyr at vi har det relativt godt. Men normalt er det ikke. I de aller fleste andre tidsepoker man kunne leve i, i verdenshistorien, er det mer turbulent og mer usikkert.
Og dem som har levd 80 og 90 år, kan vitne om andre tider enn de vi har erfart de siste tiårene…
Nå er det mye som tyder på at ting er i endring.
Hva har det å si for oss som tror på Gud?
Det betyr vel mye det samme som for alle andre, tenker du kanskje. Og det er jo sant. Når det er turbulens på flyet, så rammer det alle passasjerene like mye.
Men bibelen forteller at vi kan ha fred midt i vanskelige omstendigheter. I Salme 23 står de kjente ordene: Selv om jeg vandrer i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav trøster meg.
Uansett hva dette året måtte bringe, så kan vi ha tro og forventning. Det betyr ikke at alt vil gå slik vi har planlagt. Men det betyr at vi kan ha tro til at vi kan vokse i vårt forhold til Gud og hverandre. Og ha tro til at Gud vil føre oss trygt gjennom alt som måtte komme.
For vår del, i dette TV-arbeidet, har vi veldig mye spennende på gang i 2023. Vi bygger et arbeid som vi tror skal bety mye for mange – både nå og inn i fremtiden. Og vi bygger det på denne troen på at Gud ikke har ulykkestanker for oss, men vil gi oss fremtid og håp.
Takk for at du følger med oss. Kanskje du vil sette oss på bønnelisten din. Det får være vårt nyttårsønske. Så ser vi frem til mange fine øyeblikk sammen med deg der hjemme.
Jeg skriver disse ordene fra Jerusalem ved inngangen til juletiden. Hjemme er det norsk julestemning…det har kommet snø mange steder, det er mørke kvelder og tente lys. Her er det fortsatt varmt og lyse ettermiddager.
Det var her, bare noen kilometer unna, i Betlehem, Maria og Josef kom bærende på din og min redningsmann. De kom til en stengt dør. Det var ikke rom for dem i herberget.
Resten av historien er kjent. De tok inn i en stall. Jesus ble født der og lagt i en krybbe.
Verdens frelser fant veien der det var åpent og der han var velkommen.
For Guds frelsesplan skulle gjennomføres, og et menneskes nei og stengte dør kunne ikke hindre hans plan.
Rundt 33 år senere døde Jesus på et kors noen hundre meter herfra. Han var jøde av Davids ætt. Han kom til sine egne, altså jødene, og de tok ikke imot ham.
I 2000 år har kristne sagt at Gud har forkastet jødene. Våre kristne forfedre har kalt jødene for kristusmordere og forfulgt det jødiske folk.
Men Bibelen ser annerledes på det.
Romerne 11. forteller klart at vi står i gjeld til jødene, blant annet fordi de sa nei til Jesus som Messias den gangen. For det var gjennom det frelsen kom til oss. Det var for vår skyld det skjedde.
Fordi han har en frelsesplan som skal gjennomføres.
Så skylder vi å elske jødene og Israel tilbake. De har betalt en høy pris for å være det folket som ga oss Bibelen. Som ga oss profetene og apostlene. Som ga oss Frelseren. For det står skrevet: Frelsen kommer fra jødene.
Så derfor er vi her. Jeg reiser med en delegasjon kristne journalister og medieledere fra hele verden. For å vise at om alle andre svikter Israel, så står vi kristne sammen med dem, i takknemlighet. Og fordi vi tror at løftene Gud ga til Abraham og som ble beskrevet gjennom profetene, gjelder fortsatt og oppfylles for våre øyne.
Og derfor skal vi tilbake hit med en gruppe sammen med Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem i oktober og du kan være med!
2000 år med kristen antisemittisme og erstatningsteologi er i ferd med å bli omgjort til en kjærlighetshistorie mellom jøder og kristne. Vi har samme Gud. Og vi har vårt blikk festet på denne byen, der Mesteren en dag skal komme tilbake. Fordi han har en frelsesplan som skal gjennomføres.
Da skal han sette sine bein på Oljeberget og da skal vi alle se det samme - at det var sant det som ble skrevet i juleevangeliet.
«I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids by.»
Denne julen banker Frelseren på din dør. La ham ikke gå deg forbi. Åpne opp hjertet ditt for ham og ta imot ham som den han er - Messias, din og min redningsmann.
Det blir ingen jul uten Jesus.
Jeg håper du der hjemme får en velsignet og fredfull jul, der han får stå i sentrum, sammen med alt det andre gode som gjør julen til en så fantastisk tid.
Bibelen beskriver det kristne livet som et idrettsløp. Der vi løper mot et mål, himmelen, der seierskransen venter på oss.
Jeg var med på et løp, tidligere i høst. Treningsgrunnlaget var så som så. Men jeg var påmeldt, så det var bare å stille opp og gjøre sitt beste.
Jeg stilte på startstreken med nummer på brystet, og med håp om å kunne klare en sånn middels god prestasjon.
Jeg la i vei, sammen med flere tusen andre, og det var tett i tett med folk ut av startområdet. Etter en kilometer var det litt mer strekk i feltet, og jeg hadde funnet en slags marsjfart.
Foran meg løp det en dame som var i bedre form enn meg. Jeg så at hun hadde løpt før, og jeg tenkte at jeg skulle prøve å holde samme fart som henne. Det ville hjelpe meg. Jeg hadde fått en rygg å løpe etter.
Noen perioder gikk det lett å holde følge. Og noen ganger måtte jeg grave dypt for å hente krefter nok til å holde farten.
Men jeg holdt den ryggen nesten hele løpet igjennom. Resultatet av mitt løp ble bedre, fordi jeg hadde en som dro meg og som ga meg noe å strekke meg etter.
Hvordan er det i våre liv som kristne. Har vi sånne gode forbilder, som vi kan strekke oss etter? Det kan være en far eller mor, en predikant eller idrettsutøver. Eller kanskje en hverdagskristen som du ser har noe som du også vil ha. Jeg tror de fleste kan kjennes seg igjen i det.
Men det vi kanskje ikke tenker så mye på, er at vi kan være et sånt forbilde. En sånn rygg å løpe etter, for noen andre. Kanskje et barn eller barnebarn. En nevø eller niese. En nabo, en i forsamlingen eller kanskje en du aldri noen gang kommer til å veksle ord med.
Sånn var det da jeg løp dette løpet denne høsten.
Hun som dro meg i mål på en bedre tid enn jeg hadde klart alene, visste ikke at hun var den ryggen jeg holdt gjennom mitt løp. Og det får hun heller aldri vite. Men det var fordi hun løp et sterkt løp og holdt hele veien inn, at jeg fikk hjelp til mitt løp.
Du får kanskje aldri vite hvem som ser på ditt liv og finner noe å strekke seg etter. Men du kan være trygg på ditt liv kan være til hjelp for noen.
Derfor skal vi løpe som om noen andres fremtid bestemmes av hvordan vi løper.
Paulus sier det slik:
«Hver den som deltar i kappløpet, forsaker alt annet. De gjør det for å oppnå en forgjengelig krans, men vi gjør det for en uforgjengelig.
Derfor løper jeg, ikke i usikkerhet. Jeg kjemper ikke som en som slår i løse luften.
Jeg legger tvang på min kropp og holder den i trelldom, slik at jeg som har forkynt for andre, ikke selv skal bli forkastet»
Et annet sted sier han:
Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.
Når vi gjør det, så er vi gode forvaltere av det vi har fått, både som enkeltpersoner og samfunn. Og så drar vi med oss andre, så de også kan være den beste versjonen av seg selv.
Og hvem som har fulgt vårt eksempel og løpt etter ryggen vår, får vi kanskje ikke vite før vi kommer over på andre siden.