top of page
Søk

Hva skal vi gjøre med islam? Religionens inntog i Europa er i ferd med å skape uoversiktlige og ukontrollerte forhold.


Naser Khader, tidligere dansk topp-politiker. Foto: Bjarte Ystebø


Det er en del av det kristne menneskesynet at alle mennesker er individ, som fortjener å bli bedømt som det, og ikke som en del av en gruppe. Det gjelder også muslimer. Din muslimske nabo kan like gjerne være et godt menneske som de andre naboene.


Det prinsippet er likevel ikke til hinder for å adressere de samfunnsproblemene som følger av muslimsk innvandring og tilstedeværelse i vesten, i Europa og i Norge.


For harmonien er for lengst brutt. Islam er mer enn en tro, det er en ideologi, og der dens følgere er i stort antall, blir det problemer. I Europa er Frankrike det beste eksempelet på det. Parallelsamfunn, disharmoni, kriminalitet og terrorfare, er blant problemene franskmennene har pådratt seg.


Det samme kan sies i varierende grad om alle land i Nord-, Sør-, og Vest-Europa. Norge er ikke det landet som har det verst. Men i begge våre skandinaviske naboland, er det vanskelig.


Den tidligere danske topp-politikeren Naser Khader har en fascinerende historie.

Han vokste opp i et hengitt muslimsk hjem i Syria, og ble lært opp i koranen. Halve familien hans kommer fra de palestina-arabiske selvstyreområdene. Han skulle arve nokså klare fiendebilder.


Men i Danmark lærte han å sette pris på demokrati og ytringsfrihet. Han ble så overbevist at han satte seg fore å reformere islam, slik at den muslimske ideologi kunne leve i pakt med de danske idealene.


Etter flere år ga han opp. Han tror ikke lenger på det. Han ble en kristen, blant annet fordi disse spørsmålene lå så dypt i ham. Det var den kristne tro som skapte det gode samfunnet. Og den erkjennelsen ble begynnelsen på hans vei til Gud, troens opphavsmann og fullender. Og der fikk han møte en barmhjertig Gud, noe annet enn det han hadde lært om i islam.


I dag sier 61-åringen, som har levd 50 år i Danmark, at evangeliet er løsningen for god integrering. Han sier med andre ord det flere bispekandidater i Oslo hadde problemer med å si, nylig: Alle bør ta imot Jesus som Herre i sitt liv.


Problemene i Europa er større enn de fleste er villige til å innrømme. Innvandrings- og integreringspolitikken har ikke fungert, og det går mot konfrontasjon, og noen steder kollaps. Og Europas interne grenser er åpne – så problemene i Frankrike, er problemer i Norge før vi får sukk for oss.


Nylig hadde svenske terrorister, mistenkt for å være beordret av Iran, angrepet Israels ambassade i København. Og PST forteller at disse også har «aktivitet» knyttet til Norge, hva nå det betyr. Det er i alle fall et varsel om at problemene med islam i Europa ikke stanser ved Svinesund – de er ved vår dørstokk.


Men løsningen er enda nærmere. Det er den løsningen danske Naser Khader har kommet frem til for sitt kjære Danmark: Evangeliet om Jesus Kristus. Det har redder Norge ut mørket før. Det er det eneste som kan avverge, avhjelpe eller løse problemer som måtte komme.


Det er ikke vanskelig å finne dårlige nyheter om Europa. Men evangeliet er som kjent de gode nyhetene. Og noen ganger trenger folk mye dårlige nyheter før de bestemmer seg for de gode.


Fremtiden trenger ikke være mørk! Jeg tror heller den er lys.

7. oktober var den mørkeste dagen i staten Israels historie. Og den mørkeste dagen i jødenes historie, siden holocaust.


Foto fra det grusomme terrorangrepet 7. oktober 2023.


Det var et smertefullt årsminne for Israel, og for alle dem som er glad i det jødiske folk. Men ikke bare for dem. Det var en vond dag for alle som ønsker fred, og som vil det beste for både jøder, araberer og andre i Midtøsten.


Dette var et angrep uten noen folkerettslig berettigelse. Det hadde ingen moralsk begrunnelse. Det skiller seg så vesentlig fra alt annet av krigføring vi har sett i vår levetid, at det er rett og slett vanskelig å sette ord på det. Dette var ren ondskap.


Derfor passer ikke utenrikskommentatorenes sjablonger, når de prøver etter ringe evne å forklare den militære og geopolitiske situasjonen, med konvensjonell språkbruk.


For Israel står overfor et fiendebilde som savner sidestykke i historien. De står over for fiender som vill utslette nasjonen og folket, og som er drevet av et mørke som er verre enn alt. Verre enn nazistene. Verre en IS. Våre referanser for å forstå ondskap strekker ikke til.


Det er vondt å tenke på det som skjedde da, og som har skjedd det siste året.


Men så er det ufattelig å tenke på hvordan Israel har møtt dette mørket på.


For Israel er et imponerende land på veldig mange områder. Alt fra innovasjonen som har gjort Israel til verdens fremste i datateknologi, sikkerhet og landbruk. Til den utrolige positivteten og skaperevnen folket har vist ved å bygge opp et moderne demokrati som blomstrer på så mange måter, på bare 76 år. Et lys for nasjonene, som bibelen sier.


Men det som har imponert meg aller mest med Israel, er noe som ble satt ord på da jeg fikk besøke kibbutz Nirim i 2022. Kibbutsen er en av dem som ble angrepet 7. oktober. Hun som viste oss rundt snakket om «resilience». Det norske uttrykket som kommer nærmest, er motstandsdyktighet.


Men begrepet resilience rommer enda mer. Det er også utholdenhet, pågangsmot og evnen til å reise seg etter å ha blitt knust. Det er en verdi som vi finner igjen i hele den jødiske historien, fra bibelsk tid, til i dag.


Denne verdien ser vi demonstrert i disse dager. Jødene nekter å la seg knekke av dem som vil dem vondt, også når disse lykkes i å ramme Israel.


De gjenreiser kibbutzene, befester grensene, bandasjerer sine sår, trøster og bærer sin lidelse med verdighet og med selvrespekt. De vil ikke kompromisse sine verdier i møte med sine fiender.


De gråter for barna i Gaza og Libanon, og gjør det de kan for å skåne dem.


Og når Israel aksjonerer overfor sine fiender, er det ikke fordi de vil, men fordi de ikke har noe annet valg. Det er resilience det også. Man går inn i fiendtlige områder, vel vitende om at man vil miste egne soldater, fordi alternativet er verre.


Det gjelder jøder og arabere i nord-Israel som ikke har kunnet bo trygt i sine hjem på et år. Den trusselen må elimineres ette beste evne,


Det siste året har vært smertefullt for Israel. Men det har også vært en tid for styrke, samhold og resiilience – motstandskraft mot de krefter som vil ødelegge.


Israel er et fantastisk land. Jødene er et fantastisk folk. Et utvalgt folk, sier Bibelen. Og det er forunderlig å følge de begivenhetene som utspiller seg i vår tid.


Og det er veldig meningsfylt å stå opp for Israel, når andre som burde stått ved deres side, svikter.


Vi står sammen med Israel i den spennende tiden som ligger foran dem. Og jeg er helt trygg på at den er full av fremtid og håp

 

Israel har gjort eventyrlige fremskritt i Midtøsten de siste dagene. Den jobben de har startet på, må fullføres.


Israels statsminister Benjamin Netanyahu i FNs hovedforsamling fredag. Foto: NTB /Lev Radin/Sipa USA


I en perfekt avledningsmanøver, dro Benjamin Netanyahu til New York og talte i FN. Mens han gikk på talerstolen, gikk israelske jagerflypiloter om bord i sine fly og klargjorde for sitt kanskje viktigste oppdrag noensinne, bombingen av terrororganisasjonen Hizbollahs hovedkvarter, der blant annet mannen som har spredd død og uhygge som leder i 30 år, Hassan Nasrallah, satt benket med det som var igjen av organisasjonens lederskap. De skulle følge Netanyahus tale.


Dette hadde israelsk etterretning stålkontroll på, angivelig fordi de hadde sørget for at Nassrallahs hånd var satt inn med et stoff som de kunne spore. De visste i så fall til enhver tid hvor han var.


Noen av de siste ordene han hørte, var Israels statsminister Benjamin Netanyhau forsikre om at Israel kom til å vinne denne krigen.


«En mørk tale», kommenterte Norges utenriksminister Espen Barth Eide. Ja, mørk for dem som støtter og driver terror. De fikk en realitetsorientering av Netanyahu. Først muntlig, deretter militært.


På få dager har Israel satt verdens største terrororganisasjon 10 år tilbake, kanskje mer.


Til dem som nå ber om våpenhvile, så var det ingen som gjorde det da allierte krefter var i ferd med å utslette IS for ca. ti år siden. Da var alle enige om at den organisasjonen måtte fjernes fra jordens overflate, så langt det var mulig.


Det er pussig at det ikke er en like samlet front mot Hamas, Hizbollah og Houthiene i Yemen. Kan det være fordi disse bare har jødene og Israel som fiende, foreløpig?

Vi i Norge og Vesten har dessverre en sørgelig historie, av å la jødene betale prisen for vår midlertidige trygghet. De er et lett offer.


Heldigvis har Israel selv ikke tenkt å være salderingspost i regnskapet for midlertidig ettergivenhet mot terrorisme. På hele den frie verdens vegne, kjemper de mot terroristene som i denne omgang vil utslette Israel, i neste omgang oss alle.


Det er fint med dem som ønsker fred i Midtøsten. Ingen ønsker det mer enn Israel. Og de har i 80 år vært villige til å inngå smertefulle kompromiss for å oppnå det. Men det er for mye å be om, at Israels skal inngå våpenhvile med dem som står dem etter livet, og som siden 7. oktober har tenkt at de er på offensiven.


Det er mange som ikke ønsker fred i Midtøsten. Det gjelder blant annet Iran, og det som er igjen av Hamas og Hizbollah. Du kan kanskje regne inn Russland og Kina i den ligningen.


Så Israel må takkes og æres for at de nå gjør en viktig jobb med å redde oss alle fra terroristene, ved å sette Hizbollah tilbake, og alle de andre som har angrepet Israel, for eksempel grupper i Iran og Yemen.


Våpenhvile er fint, som et første steg på veien til varig fred. Men det er naivt å tro at ikke Hizbollah og deres artsfrender i Midtøsten ikke vil bruke en slik våpenhvile til å forberede seg på nye angrep, og kanskje et nytt 7. oktober angrep langs bakken.


Israel gjør vel nå, i å ytterligere nedkjempe våpenarsenalet og kommandolinjene til fienden i nord, og gjøre det umulig for Hizbollah å angripe Israel på nytt.


Det ville være en vei til fred langs Israels nordgrense. Og det er det Israel trenger. Og det som er bra for Israel, er bra for oss alle.

bottom of page