Pride

Det er Pride-måned igjen, og det florer av regnbueflagg over alt. For mange kristne er juni blitt en strevsom måned.

Illustrasjonsfoto - iStock

For kristne, som opplever at Pride både er et opprør mot Gud og mot det vi tror dypt på, kan det være vondt å være vitne til hvor overveldende denne feiringen har blitt.

Dessuten er det mange, særlig unge, som blir satt på prøve. De må ta stilling til om de vil bøye seg for pride-flagget, den falske regnbuen. Det skjer på jobb, skole, og sosiale medier og på forskjellige måter.

Det er rett nok merkbart mindre Pride-markering i år enn i fjor. Det er som om næringslivet har fanget opp den dalende begeistringen for all viraken rundt Pride.

Det var symbolsk da Foreningen Fri måtte true med boikott og straff da Thon-hotellene nølte om flagging i fjor. Foreningens svar til Thon var ikke et uttrykk for styrke, men svakhet.

Men redusert oppslutning betyr ikke at Pride er i ferd med å forsvinne. Det er allerede dypt inne i skole og barnehager, offentlige etater og på andre arenaer.

Vi som tror på Gud gjør vel i å minne oss om at dem som feirer under pride-flagget, ikke er våre fiender. Jesus ble kalt tolleres og synderes venn. Vi er ikke kalt til å ta avstand fra mennesker som lever borte fra Gud – men til å være deres venner.

Noe helt annet står det om hvordan vi skal håndtere vranglære i menigheten. Men det er en annen sak.

Så hvorfor er vi kristne så engasjert imot Pride?

For min del handler det om flere ting.

Pride er en bevegelse som skader unge mennesker. Det skjer gjennom indoktrinering og seksualisering av barnesinn. De sår tvil om kjønnsidentitet, noe som mange har stått frem og fortalt om med smerte.

Det er dessuten en autoritær bevegelse som vil legge bånd på tros- og ytringsfriheten. Den tvinger bedrifter og kirker til å bøye seg under deres flagg, og truer med konsekvenser for dem som ikke føyer seg.

Pride betyr stolthet. Tankene går til Adam og Eva, som hadde syndet mot Gud. Adam bebreidet Gud for sin synd. Han sa at kvinnen DU gav meg, fristet meg. På samme måte reiser Pride-bevegelsen seg mot Gud og sier det er ham som har skapt, og han plikter å velsigne. Pride er stolthet og opprør mot Gud.

Jeg tror Gud har velsignet Norge fordi tidligere generasjoner har tatt gode valg, slik vi blant annet markerte under 1000-årsfeiringen på Moster. Jeg tror at de velsignelsene kan videreføres om vi som nasjon i dag tar gode valg. Men det ser ut som Norge vil gå en annen vei, og at vi på et nasjonalt plan vil bøye oss under Pride-flagget. Det tror jeg ikke er bra for Norge og for slekter som kommer.

Vi som tror på Gud og er Pride-motstandere, er ikke fiender av dem som feirer Pride.

Vi skylder bare å være god mot alle, og det innebærer også å snakke sant om det som skjer.

Og det kan ha sine omkostninger. Det er det verdt.

Farlig lek med terrorister

Den norske regjeringens beslutning om å anerkjenne en palestinsk stat, er et totalt havari, moralsk, politisk og strategisk. Og det er dypest sett farlig for Norge.

Vår regjering opptrer med en merkelig arroganse overfor Israel.

Farlig: Regjeringen gir etter for terror fra Hamas, når de går inn for anerkjennelsen av en palestinsk stat.

En gang hadde Norge en viktig rolle i konflikten mellom Israel og palestina-araberne, fordi vi hadde tillit hos begge. Gradvis har Norge beveget seg bort fra denne rollen, og har ikke lenger tillit hos Israel.

Det er fullt forståelig. Israel har dessverre ingen grunn til å ha tillit til at Norge vil dem vel, akkurat nå. Det har vært flere punkt på veien dit. Ett av dem var da daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre i 2011 pleide kontakt med Hamas, i strid med offisiell norsk politikk, og deretter benektet det, da han ble spurt av TV2.

Norge har eskalert sin fiendtlige holdning til Israel under den sittende regjering. Det er smertefullt å være vitne til de uttalelsene som kommer fra offisielt hold. De mangler totalt empati for Israel, for gislene og helt likegyldig til at Hamas eventuelt skulle kunne komme tilbake og angripe Israel igjen.

Likegyldighet har jødene opplevd før fra Europa. PÅ 1930-tallet hadde verden vært vitne til en tiltakende forfølgelse av jøder i Tyskland. Mange av jødene flyktet, blant annet etter at de beryktede Nürnberg-lovene ble innført i 1935. I 1938 var representanter fra 32 land samlet i Evian i Frankrike, på initiativ til USA-president Roosevelt. Spørsmålet var hva verdenssamfunnet kunne gjøre for jødene som flyktet.

Ingen land ville ta imot jødene som flyktet. Ei heller Norge. Da Hitler så at ingen brydde seg om jødene, gikk forfølgelsen fra vond til verre. Han bestemte at de tyskkontrollerte områdene skulle gjøres judenrein. Jøderene. Resten er historien om utslettelsen av seks millioner jøder.

Hitler så svakhet. Ingen ville ha konflikt med det mektige nazistregimet. Da var det en enkel beslutning å ofre jødene.

Det er akkurat det samme som skjer nå. Vestlige ledere vil unngå konflikt med Israels fiender, islamistene. De tenker at hvis vi bare ofrer jødene, så får vi sikkert fred i vår tid.

Det er tre ting jeg vil si om det.

1. Det er minst like naivt nå, som det var på 30-tallet. Sant å si er det enda mer naivt. Det er fordi vi i vår nære historie har sett hvordan islamistisk radikalisering skjer mange steder i verden også i Europa. Ingenting tyder på å at den islamske verden går i mer moderat retning. Og det er heller ingenting som tyder på at eksponering for liberale demokrati i Vesten hjelper. Se bare på Norge, andre europeiske land og USA. Alle skjelver for det muslimsk-arabiske sinnet. Sekulariseringstesen slo feil.

2. Folk med onde hensikter, ser etter svakhet. Det finner de i Norge. Det at vi gir etter for terror, og belønner Hamas sine handlinger 7. oktober med å anerkjenne en palestinsk stat, vil bli forstått som at Norge ligger åpent for trusler og terror. Vi har vist dem at vi ikke har moralsk styrke. Det gjør oss ikke trygge, men gjør at vi er i større fare.

3. Israel kommer til å forsvare seg selv. Israels fiender vil utslette jødene. Det kommer de ikke til å klare. Israel har vist at selv om de kan rammes av terror, død og smerte, er det ingen som utgjør en eksistensiell trussel mot dem. De er i stand til å bekjempe sine fiender på alle kanter.

Det som nå skjer står ikke tilbake for det svik verdens nasjoner begikk mot jødene på 30-tallet. Det er om mulig enda verre, for denne gangen burde vi vite. Men det er en større fare for Norge enn for Israel. Israels ambassadør sa det til en journalist da han ble foreholdt hvordan antisemittismen blomstret i Norge, at han selv skulle tilbake til Israel en dag. Han var mer bekymret for journalisten som må bo her videre.

Det nye norske sviket mot jødene og den klare ettergivenheten for terror er farligere for Norge enn for Israel.

Israel har kommet for å bli

Det har blitt populært å sverge død over Israel. Ikke bare i Midtøsten, men også i Europa. De som håper at Israel skal forsvinne, kommer til å bli skuffet. I Israel runger slagordet Am Israel Chai – Det israelske folk lever.

Jerusalem - Foto iStock

En av dem som rutinemessig sverget død over den jødiske staten, var Irans president Ebrahim Raisi, som gikk under tilnavnet «Slakteren av Teheran». Og utenriksministeren som var om bord i helikopteret som styrtet i helgen. Det ligger en symbolikk i at deres dager er talte, som selv arbeidet for at staten Israel skulle utslettes.

Det islamistiske regimet i Teheran, som siden revolusjonen i 1979 har gjort en fantastisk nasjon med en ærerik historie, om til en terrorstat, kan selv komme til å falle. På overflaten ser regimet sterkt ut, men det ulmer i befolkningen. Det blir ikke Israel som forsvinner. Det kan fort bli presteskapet.

Hamas er ikke bedre. De har gjort Gaza, som kunne vært et forbilde for hele araberverden i rikdom og internasjonale relasjoner, og hatt fred med Israel, til et terrorvelde av IS-kaliber. Nå gjemmer de siste Hamas-krigerne seg i tunnelene i Gaza. Israel kommer ikke til å la dem slippe unna.

Israel har, siden statens gjenfødelse i 1948 vært et lys i mørket, i Midtøsten. De har bygget en rettsstat med folkestyre og maktbalanse. Et land med tros- og ytringsfrihet og med et nasjonalt samhold som savner sidestykke. Og samtidig med en kultur for meningsbrytninger og politiske oppgjør som er mildest talt fargerik.

Israel er en fantastisk nasjon som blir satt på prøve gang på gang, og alltid består prøven. En utpost for frihet og menneskelighet i verdens mørkeste område.

Men et enda sterkere tegnet på at Israel er kommet for å bli, enn det robuste demokratiet med gode verdier, er samholdet vi nå ser. Israel var revet i to på denne tiden i fjor, over nettopp politikk og makt. Men etter 7. oktober-massakren har landet samlet seg på en gripende måte.

Det israelske folket har samlet seg i bønn og støtte til gislene gjennom sterke markeringer. De har stått bak sine unge kvinner og menn i uniform, som har kjempet mot Hamas i Gaza. Alt for mange av dem har måtte ofre livet i kamp for fedrelandet. De har også stått samlet mot sine ytre fiender i Hamas, Hezbollah, Iran og videre.

Det samholdet er en kraft som Israels fiender ikke har en sjanse mot.

Jødene har hatt fiender fra første stund. Det har alltid vært noen som har stått dem etter livet. Og det har alltid vært noen som ikke har brydd seg. Slik var det på 30-tallet. Slik er det i dag.

Men jødene lar seg ikke knekke. Og etter 2000 år spredt over hele verden, jaget fra land til land av forskjellige despoter, antisemitter og regimer, er de kommet hjem til sitt rette hjemland Israel. Og denne gangen er de kommet for å bli.

Israel overlevde arabernes kriger i 1948, 1967 og 1973. De har overlevd palestina-arabernes intifadaer i 1987 og 2000. De overlevde krigen mot Hezbollah i 2006. De overlevde krigene mot Hamas i 2006, 2008, 2014 og 2018.

De kommer til å overleve den pågående krigen etter 7. oktober mot Hamas, Hezbollah og alle de andre iranskstøttede bandittene i Midtøsten.

Israels fiender kommer aldri til å slutte. Men de kommer heller aldri til å vinne.

Am Israel Chai