«Al-Qaida»-ideologien har overtatt Syria

Familiedynastiet til Bashar Al Assad i Syria er historie, etter 50 år. En brutal diktatorslekt er jaget fra makten av sitt eget folk. Det var ikke en dag for tidlig.

Al Qaida: Abu Mohammad al-Julani har bakgrunn fra Al Qaida. Nå har han tatt makten i Syria, gjennom et væpnet kupp. Veien videre for Syria er svært usikker.

Foruten all den ondskap  Assad har stått bak i eget land, har han inngått i ondskapens akse med Russland og Iran, og bidratt til å spre uhygge i hele Midtøsten.

Regimeskiftet i Syria er en stor overraskelse. En uke før Damaskus falt gikk Cecilie Hellestveit, en av Norges fremste Syria-eksperter ut og slo kategorisk fast at opprøret ikke var en fare for regimet.

Dagen før Damaskus falt gikk professor Hilde Henriksen Waage ut og sa at Assads venner kom til å redde ham.

Men mye tyder på at Assad allerede da var på vei til Russland, på flukt fra en hevngjerrig mobb.

De fleste syrere jubler over dette! Det gjelder også kristne i Syria.

Gjennomgangstonen er at alt er bedre enn Assad. Men det er ikke sikkert. Selv om opprørerne sier at de vil respektere minoriteter og bygge et inkluderende samfunn, er det ingen som tar det for gitt. Man håper på det beste, og frykter det verste.

Den store historien i tillegg til regimeskiftet i seg selv, er hvordan Israels militære suksess i kampen mot Hamas, Hizbollah og Iran har gjort det mulig å frigjøre Syria.

Israel har gjort en fantastisk innsats for å tilintetgjøre Hamas, og sette Hizbollah 20 år tilbake i tid, og vist Iran at de har lite å stille opp med mot Israel.

Og mens USA, Norge og resten av verden har ropt på våpenhvile, har Israel gjort jobben skikkelig, og fortjener stor takk fra hele verden for å ha satt Iran og deres undersåtter tilbake.

Det er også riktig å ta med den heroiske innsatsen til Ukraina, som gjør at Russland ikke hadde militær kapasitet til å stille opp for Assad i Syria.

Israel og Ukraina – to av frihetens utposter i regioner preget av totalitære banditter, har indirekte sørget for en stor seier!

I vakuumet som oppstår mellom Assad og Al-Julani, har Israel vært snare med å ta ut våpenlagre og annen infrastruktur som kunne komme til å brukes mot dem. I tillegg sikrer Israel seg en buffer i Syria, i påvente av at de nye makthaverne i Damaskus er klare for å forhandle om hvordan grenselivet skal være.

Al-Julani har sagt at han ble inspirert til jihad av den andre palestina-arabiske intifadaen i 2000. Navnet på organisasjonen hans Hayyat Tahrir al-Sham, tyder på at han drømmer om et stor-Syria som inkluderer Israel. Det er all grunn til å være mistenksom, og det er Israel. Samtidig råder den sedvanlige israelske optimismen. Hele Israel står klar med en hånd rakt ut til fred med samarbeid.

Hele verden, minus Iran, Russland, Hizbollah og Hamas, feirer at Assad-regimet er historie. Nedsiden er likevel iøynefallende. Jihadistene i Hayyat Tahrir al-Sham, med sin Al-qaida-bakgrunn kan vise seg å bli verre for befolkningen i Syria, inkludert den kristne og kurdiske minoriteten. Og det kan vise seg å bli en ny fiende for Israel.

Men oppsiden, muligheten, er også lett å få øye på. Det kan bli et Syria som respekterer sine minoriteter og lar menneskerettighetene få råde i landet. Og Syria kan bli en del av den nye freds-aksen som begynte med Egypt i 1978 og fortsatte med Abraham-avtalene i 2020.

Det er grunn til å være pessimist for Syrias del. Men alltid et alternativ å være optimist.