Bedehuset er fremtiden

Det er mange som knytter ordet «bedehus» til noe langsomt og gammelmodig, som hører historien til. Jeg tror bedehusbevegelsen er fremtidens bevegelse.

Bedehusene har en rik historie i Norge, fra midt på 1800-tallet til i dag. Som vekkelses- og misjonsbevegelsenes grunncelle, har de formidlet åndelig liv til landet, som ingen andre.

Hvor mange hundre tusen mennesker som har møtt Gud på et bedehus er det bare ham som vet, men bedehusenes betydning som sted for forkynnelse, vekkelse og fellesskap kan knapt overdrives.

En av forklaringene på bedehusenes sterke posisjon, har vært den lokale forankringen. Det var bygdefolket selv som reiste huset, ikke generalsekretærer i Oslo. Det var bygget på dugnad, ofte på grunn gitt av en av bygdens kristne og det ble holdt oppe gjennom frivillig arbeid og flittige hender som visste hva huset betydde for dem selv, lokalsamfunnet og Guds rike.

Bedehusbevegelsen knyttes i hovedsak til de lutherske organisasjonene innenfor Den norske kirke. Omtrent halvparten av dem er det. Den andre halvparten drives av lokale og frittstående grupper. På Sletta, der min familie på farssiden kommer fra, står det to bedehus med 100 meters mellomrom. Det nordre og søndre bedehuset. Indremisjonen hadde det nordre. Pinsevennene det søndre. Og det har vært vekkelser på begge.

Andre steder er det mindre tydelige skillelinjer, og bedehuset er et felles forsamlingslokale som bringer sammen alle dem som tror på Jesus i bygden.

Dette er det historiske bakteppet. Det er utgitt bøker om bedehusene, blant annet Johannes Kleppa og Alf Henry Rasmussens bøker Reise i bedehusland, og Vårt Land-fotograf Erlend Berges bok Sjå, eg kjem snart.

Men hva med fremtiden?

Jeg tror den er lys. Det er det flere grunner til.

Det første er den pendelsvingningen vi nå ser i Norge. I snart 60 år har vi som samfunn jaget Jesus på dør. Hver dag er det nye mennesker som oppdager hva vi har tapt på dette, og åpner sine øyne for den kristne tro.  Bibelens Gud er i ferd med å gjøre comeback.

Det andre er den tydelige vekkelsen blant unge, som slår hardt inn i bedehusorganisasjonenes internatskoler. Hvert år flytter et nytt kull hjem, og mange av dem tar ilden med seg til lokale bedehus. Det får vi rapporter om. Unge som tar ansvar på bedehuset, vil mange oppleve som et bønnesvar.

Det tredje er at det bibeltroende kristenfolket er i ferd med å samle seg. Fremtiden er ikke bare luthersk eller bare karismatisk. Den tilhører ikke en organisasjon eller et kirkesamfunn. Den er evangelisk. Og hjerteslaget i bedehusbevegelsen er nettopp evangeliet forkynt til synderes omvendelse. Det er et grunnlag som samler.

Vil fremtidens bedehusbevegelse se likedan ut som før? Nei, definitivt ikke. Noen nedlagte bedehus vil ikke bli gjenåpnet. Men det bygges nye i sentrale strøk. Og det arbeides hardt for å holde lys i mange på mindre steder, mens vi ber.

Det er ikke tid for å gi opp bedehusene. Noe nytenking, åpenhet for nye generasjoner og bred åpenhet på evangelisk grunn er oppskriften for en lys fremtid, og det ligger det til rette for.

Og Mesteren sa det slik, i den gamle 1930-oversettelsen av Bibelen. «Mitt hus skal kalles et bedehus, for alle folk».

Og der ligger den aller største og viktigste hemmeligheten til all vekst. Når Guds hus får være et bedehus hus, eller et bønnens hus – da er det ingenting som kan stanse oss.