Israels hemmelige våpen

Vi nærmer oss to måneder siden angrepet på Israel, 7. oktober. Situasjonen er fortsatt forferdelig, med over 150 gisler stadig i Hamas sin varetekt og et folk som lider under traumet de har gjennomlevd, og savnet etter dem som mistet sine liv den tunge dagen. Og siden Israel gikk inn i Gaza, har 72 soldater falt i kamp.

– Nå kjemper Israel for å beskytte og bevare sitt fedreland, skriver Bjarte Ystebø. Foto: Unsplash.com

Krigen fører med seg store lidelser og tap for sivilbefolkningen i Gaza. Det er det ingen grunn til at vi som er Israels venner skal underslå, og det gjør vi heller ikke. Men Israel har ikke noe valg. Vi må håpe og be om at det skal gå raskt og at de menneskelige omkostningene skal begrenses så langt som mulig, og at Hamas skal nøytraliseres.

Israel er et imponerende land på veldig mange områder. Alt fra innovasjonen som har gjort Israel til verdens fremste i datateknologi, sikkerhet og landbruk. Til den utrolige positiviteten og skaperevnen folket har vist ved å bygge opp et moderne demokrati som blomstrer på så mange måter, på bare 75 år.

Men det som har imponert meg aller mest med Israel, er noe som ble satt ord på da jeg fikk besøke kibbutz Nirim for et år siden. Kibbutzen er en av dem som ble angrepet 7. oktober. Hun som viste oss rundt snakket om «resilience». Det norske uttrykket som kommer nærmest, er motstandsdyktighet.

Men resilience rommer enda mer. Det er også utholdenhet, pågangsmot og evnen til å reise seg etter å ha blitt knust. Det er en verdi som vi finner igjen i hele den jødiske historien, fra bibelsk tid, til i dag.

Denne verdien ser vi demonstrert i disse dager. Jødene nekter å la seg knekke av dem som vil dem vondt, også når disse lykkes i å ramme Israel.

De gjenreiser kibbutzene, befester grensene, bandasjerer sine sår og bærer sin lidelse med verdighet og med selvrespekt. De vil ikke kompromisse sine verdier i møte med sine fiender. De gråter for barna i Gaza, og gjør det de kan for å skåne dem.

Israels legendariske statsminister Golda Meir sa mye klokt i sin tid. Hun sa blant annet at Israel har et hemmelig våpen i kampen mot araberne. «Vi har ingen steder å dra».

I det ligger erkjennelsen av at 2000 år på flukt fra forfølgelser og pogromer fikk sin slutt 14. mai 1948, da jødene fikk landet sitt tilbake, og mirakelet som ble forutsagt i Jesaja 66 skjedde: Et land ble født på én dag.

Aldri mer skulle jødene flykte. Nå hadde de kommet hjem.

Og nå kjemper Israel for å beskytte og bevare sitt fedreland. De har ikke noe annet sted å dra.

De har forsvart det gjennom kriger i hele sin 75-årige historie, og lyktes. Nå er det Hamas som står dem etter livet. Men ikke langt unna er større og sterkere fiender, som Hizbollah og Iran. Deres drøm om å utslette staten Israel lever.

Men det vil ikke lykkes.

Israelsk «resilience» kommer til å overvinne dem alle, slik det gjorde i 1967 og i 1973, og hver eneste gang onde krefter har fylket seg mot Israel.

Det er dårlige nyheter for dem som hater Israel, enten de er kledd i Hamas-uniform i Gaza, eller i dress og slips i vestlige parlamenter.

Israel har kommet for å bli.