Norge og Israel - det avgjøres 8. september

Den sittende norske regjeringen har gravd seg så dypt ned i en anti-Israelposisjon, at det vanskelig å se for seg hvordan det kan snu, før 8. september. Vi trenger en ny regjering.

AGGRESSIV: AGGRESSIV: AUF-leder Gaute Skjervø løftet neven og ropte «Boikott Israel, fritt Palestina» til jubel på Arbeiderpartiets landsmøte. Foto: YouTube

Mye har vært sagt og skrevet om den norske regjeringens respons på terrorangrepet mot Israel 7. oktober. Kondolansenekt til kong Harald, uviljen mot å kalle terror for terror, en serie urimelige fordømmelser av Israels håndtering og til sist anerkjennelsen av en palestinsk stat, har gjort Norge til en versting blant vestlige land, i ensidighet mot den jødiske staten.

For dem som følger ekstra godt med, har særlig utenriksminister Espen Barth-Eides kombinasjon av patos i fordømmelsene av Israel, og hans belærende tone mot alle dem som ser nyanser, gjort inntrykk. Denne regjeringen fremstår ikke bare med en alternativ strategi, eller med en annen politikk. De virker brennende i sin forakt mot Israel.

Under Arbeiderpartiets landsmøte fikk vi se lederen for ungdomspartiet til formelig rope «Boikott Israel» fra talerstolen, til stående applaus fra delegatene.

Det er vanskelig å se for seg at Arbeiderpartiet skal skifte kurs det neste halvåret.

Det har rett nok vært en merkbar endring den siste tiden. Israelkritikken fra regjeringen har blitt dempet.

Det er to ting som kan forklarer det. Det ene er at Espen Bath-Eide har rykket tilbake og blitt en slags utenriksminister nummer tre. Foran ham er både Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg.

Det andre er at USAs nye president nå allierer seg tett med Israel. Og det er ikke sikkert han, som tross alt har hånd om vår sikkerhetsgaranti gjennom NATO, vil se med blide øyne på at Norge går av hengslene i hets mot Israel, når han selv gjør det han kan for å hjelpe Israel med å beseire sine fiender.

Dersom dette er forklaringen på at Norge har dempet seg for en tid, må det ikke forstås som om de brått har blitt Israels venner. Ofte er politikeres hovedinteresse, deres egeninteresse. Og det er både i deres og Norges egeninteresse å være venn med USA.

Det vi trenger denne høsten er en ny regjering. Vi trenger en regjering som opptrer ydmykt overfor Israel og deres kamp mot terror. Som lytter til israelske perspektiver før de uttaler seg. Som tror på samarbeid og vennskap mellom Norge og Israel. Og som ikke har ambisjoner om at Norge skal gå foran i å dele Israel og finansiere terror-bevegelser ved å gi «humanitær bistand» som raskt konfiskeres og blir til ressurser for krigføring mot Israel.

En slik regjering kan vi få. Men det vil kreve et ikke-sosialistisk flertall. Det igjen vil fort være avhengig av KrF over sperregrensen. Og det vil kreve at både FrP og KrF stiller krav til Høyre om å ikke la Midtøstenpolitikken bestemmes av byråkratene i UD, men av politikerne i storting og regjering.

Jeg tror det kan skje. Og derfor er høstens valg, et Israel-valg.

Lenge så det ut til å bli plankekjøring, og diskusjonen handlet om det var Erna eller Sylvi som skulle bli statsminister. Etter regjeringsbruddet med Senterpartiet, og Jens Stoltenbergs retur, er det brått jevnt mellom blokkene. Det blir etter alt å dømme et jevnt valg, og Norges forhold til Israel er i vektskålen.

Israel har møtt den norske regjeringens politikk med tydelighet. Det er sørgelig at situasjonen er som den er. Det er Norges ansvar alene. Men det er godt å se Israel stå opp for seg selv. Og vi som er Israels venner, må gjøre det vi kan. Det er tre ting:

1.     Vi må tale Israels sak, der vi kan. Dersom Israels fiender får fylle alle rom med sine perspektiver, og ingen tar til motmæle, blir det lett for dem som ikke vil Israel vel.

2.     Vi må stemme. Valgdagen 8. september blir etter alt å dømme et skjebnevalg for forholdet mellom Norge og Israel. Hver stemme teller for å skape et flertall i stortinget som vil samarbeide med Israel og forstår Israels situasjon.

3.         Vi må be om at Gud, som bøyer kongers hjerter som vannbekker, griper inn og endrer denne situasjonen på en måte som gjør at Norge, som har vært et velsignet land gjennom århundreder, forblir det, også i fremtiden.